Lamb Of God – «Omens»
(Epic Records/Nuclear Blast)
En passe brutal og melodiøs samling av nye låter fra kritikerroste Lamb Of God fra USA kommer alltid godt med. Lys opp mørketiden med enda mørkere krefter.
Virginia-bandet Lamb Of God har holdt det gående siden 2000, og «Omens» er deres niende studioalbum. Jada, de har egentlig holdt på siden 1994 under et annet navn, men nå snakker vi altså om Lamb Of God. Ingen forventer banebrytende musikk fra denne kanten, bare mer av et velfungerende konsept som bandet har dyrket og finpusset på i årevis. Det resulterer vanligvis i gåsehud og nakkesleng for oss som er disponert for denne vide metallsjangeren. Hva så med dette rimelig ferske albumet?
Noen små overraskelser er det, og kanskje er det miksen av flere sjangre som er litt nytt. «Omens» har elementer fra metalcore, groove metal, death metal og grindcore i større grad enn man kanskje kunne forventet. Det fremstår som vellykket, den fryktede monotonien er i alle fall ikke et tema her.
Første låt er «Nevermore», som begynner litt utypisk melodisk med noen overraskende rene vokallinjer fra vokalist Randy Blythe. Deretter blir det distinkt og gjenkjennelig. På en fascinerende måte, nesten hjemmekoselig. Skuldrene kan slippes ned i påvente av de fyldige riffene vi vet vil komme i denne innpakningen.
«To The Grave» har en deilig metal groove, som får tankene til å gå til avdøde Dimebag Darrell fra Pantera. Den aggressive vokalen henviser til tilstanden verden er i for tiden. Blythe er en engasjert herremann i diverse miljøspørsmål i USA. Da er det nok godt å kunne skrike ut litt frustrasjon. «Ditch» følger på med en nerve og et tempo som frister veldig å oppleve live. Da med fullt hockeyutstyr pluss vernesko, for det blir garantert ikke rolig foran scenen. Spennende temposkifter og eggende riff, old school Lamb Of God som brenner rent.
Tittelsporet «Omens» har elementer av allsang og dansbarhet, på sitt skrudde vis. Låta er relativt forutsigbar, men med så mye energi pakket inn i en snau fireminutters låt, blir det aldri kjedelig. «Denial Mechanism» følger samme oppskrift, omtrent som om de gamle heltene Pantera skulle slått seg sammen med Motorhead, kompromissløst. «September Song» kan til å begynne med høres ut som om Lamb Of God skal avslutte albumet med en sviske. Den gang ei. Et drøyt minutt ut i den seks minutter lange låta, kommer det tusen maskingeværriff og røffe melodilinjer. Litt utypisk bandet dette, likevel høyst kledelig. En av de bedre låtene på albumet. Jeg kan samtidig avsløre at «Vanishing», «Gomorrah», «III Designs» og «Grayscale» også er glimrende låter.
Lamb Of God leverer her et av sine bedre album i mine ører. «Omens» byr på passelig mengde variasjon innenfor konseptet, og albumet er meget bra skrudd sammen lydmessig. Det tørre holder seg tørt, samtidig som de mer svevende bidragene også får plass. Som med alle Lamb Of God-album, er det mye å fordøye på en gjennomlytting. Etter runde to og tre våkner «Omens» virkelig opp, og avslører et album uten svake låter. Så her anbefales det å stå distansen ut. Rock on!
