Mellomting

Oxford-bandet Ride hadde, med sin relativt snille shoegaze-stil, storhetstid på første halvdel av 90-tallet. Deres kosestøysvevende britpop-lyd menget seg med nyoppståtte samtidsband som Verve, Swervedriver, Slowdive og Catherine Wheel. Gjennom dette tiåret framsto Ride som et slags ubevisst alternativ til både britpop-bandene Suede, Pulp, Oasis og Blur, og Madchester-bølgen som var dominert av The Stone Roses, The Charlatans, James og Happy Mondays. Eldre band som Inspiral Carpets, The Jesus And Mary Chain og The House Of Love var fortsatt synlige, men med debutalbumet «Nowhere» blandet Ride seg altså inn i den store svermen av indieband som tok for seg i Storbritannia på denne tiden. Det begynner med andre ord å bli lenge siden lyden av låta «Vapour Trail» ruslet inn på shoegaze-listene, og Rides produksjonstakt har, i snitt, vært omtrent ett album hvert femte år. Det virker ikke så mye når man tilsynelatende har holdt det gående i over tre tiår, men dette er det en ganske grei forklaring på. Grei er forresten et stikkord i denne omtalen.

1990 var altså året Ride kjentes ut som om de skulle sette sitt preg i lang tid framover, og med oppfølgeren «Going Blank Again», som inneholdt singlene «Leave Them All Behind» og «Twisterella», virket det så lyst. Det var fortsatt tidlig på 90-tallet, og med «Carnival Of Light» skulle det virkelig ta av. Det gjorde det ikke selv om denne skiva inneholdt gullåta «From Time To Time». Da «Tarantula» kom ut i 1996 ble det en brå slutt på et eventyr som aldri kom skikkelig i gang. Vokalist Mark Gardener sa takk for seg, og medgrunnlegger Andy Bell sto plutselig igjen med både gitaren og vokalansvaret. Da fant trommeslager Laurence “Loz” Colbert og bassist Steve Queralt på andre ting. Det tok Gardener og Bell atten år med tenking før de kom fram til at det var på tide å leke sammen igjen, og ytterligere tre år til før Ride kom ut med sitt femte album «Weather Diaries». Håpet var tent og var formen stigende, og med låter som «Future Love», «Jump Jet» og «End Game» sendte Ride seg selv et retrospektivt postkort med det sjette albumet «This Is Not A Safe Place». Derfor var årets skive så interessant å utforske.

Ferske «Interplay» som virkelig skulle forsøke å sementere framtiden, starter ganske greit med singelen «Peace Sign», men tradisjonen tro klarer Ride å slippe nok en låt på singel som egentlig bare er sånn litt over middels god. Låta er som et forvarsel på hva som skal komme av jevnt over greie låter hvor Ride eksperimenterer noe mer med synth-lyder enn tidligere. Akkurat inkorporering av 80-tallets synth-inspirasjon er et spennende grep som fungerer bra nok. Og som på åpningslåta, merkes synthen også godt på både «Monaco» og «Sunrise Chaser». Disse er for så vidt rimelig gode indiepop-låter, men ønsker man å finne musikk av mer shoegaze-aktig karakter, bør heller «Midnight Rider» og «Portland Rocks» lyttes inn. For meg er også låtene «I Came To See The Wreck» og småmystiske og drømmende «Essaouria» av det bedre slaget. Ride treffer i så måte mer enn greit med utformingen på cirka halvparten av de tolv låtene.

Det er ingen tvil om Ride har jobbet med å finne tilbake til egne røtter, og det er heller ingen tvil om at de ønsker å spe på med andre innflytelser for å dra lydbildet i en ny retning. Vokalen til Mark Gardener er som vanlig bra, og lydteppet er pent, men problemet deres er, som så mange ganger tidligere, at de ikke evner å trylle fram noen låter som står ordentlig ut. Trives man med melodiøse støypoplandskaper, er det selvsagt slik at man ikke forventer hopp-og-sprett-låter, men «Interplay» minner verken om starten på Ride-karrieren eller den forrige skiva i atmosfære eller substans. Selv om jeg har en soft spot for Ride, lar jeg meg ikke fenge nevneverdig av «Interplay», for totalt sett oppleves skiva dessverre som en diffus gråsone, som enten skulle vært mye mørkere eller mye lysere. Sannsynligvis finnes det andre som mener noe annet, men det forundrer meg om selv den ivrigste lytter blir annet enn mellomfornøyd i lengden. Greit nok.