Burys beste balanserer bra

Engelske Elbow er ute med sitt tiende studioalbum, og skal man spille indierock i disse dager, bør man høre litt på hva kvartetten fra Greater Manchester, med Guy Garvey i spissen, driver med. Nå er ikke denne Bury-gjengen akkurat noviser på musikkscenen, for de startet opp som et femmannsband allerede i 1997, og de albumdebuterte fire år senere. Årets utgivelse, «Audio Vertigo», viderefører bandets alternative rock som blander eksperimentell drømmepop med mer progressiv kunstrock. Utover frontfigur Garvey, består bandet av brødrene Potter; Craig på tangenter og Mark på gitar, samt bassist Pete Turner. Dette er den formelle kjernen etter at Richard Jupp forsvant i 2016. I praksis er de likevel fem mann i både studio og på konserter, for trommeslager er uansett lurt å ha. Derfor stepper Alex Reeves inn i den rollen ved behov, og behovet har vært der de siste fire albumene, som også innbefatter «Audio Vertigo».

Elbow er som band omtrent som gjennombruddsalbumets tittel «The Seldom Seen Kid» fra 2008. De er ikke alltid er like synlige som en del andre samtidsband, men de leverer sjelden svake utgivelser. Ei heller denne gangen. Gjennombruddet markerte et viktig øyeblikk for bandet, noe som like fullt gjorde dem relativt synlige på musikkartet; i hvert fall periodevis. Med sanger som strykerballaden «One Day Like This» og bluesrock-aktige «Grounds For Divorce» viste Elbow sin evne til å skape forskjellige lydbilder, og de fulgte opp med nok et solid album etter dette. «Build A Rocket Boys!» tok ferden videre, og Elbow har egentlig aldri landet siden. Godt er det, for «Audio Vertigo» er et befriende møte med musikk som klarer å fange oppmerksomheten i en verden av ellevilt mange impulser. Apropos impulser; Garvey hevder å være inspirert av Genesis og Peter Gabriel, og det er ikke vrient å høre. Vokalt er det som om Gabriel er med på flere av låtene, men på strålende «Knife Fight» og «Her To The Heart», er det det helt drøyt hvor like Garvey og Gabriel faktisk er.

Hele denne skiva er så gjennomført stilig med sin eksperimentering av både lydbilder, rytmer og instrumenter at det er fryd. Førstesingelen «Lover’s Leap» ga i januar en pekepinn på hva som var i gjære, og denne er nærmest definerende for dette kunstrockprosjektets retning. Dog må jeg si at åpningssporet «Things I’ve Been Telling Myself For Years», som også ble sluppet på single ti dager før selve albumutgivelsen, pirrer interessen umiddelbart. Dette er en strålende start på en svært fascinerende samling av låter. Lydbildene inneholder nedstrippete trommer, synth-linjer, blåserrekker, afrikanskinspirerte og søramerikanske rytmer, prog-elementer, funky rockeriff og til tider psykedeliske øyeblikk. «Balu» er annen låt som leker med alskens musikalske varianter, og «Very Heaven» drar av gårde med lette bassorienterte trip-hop-rytmer. Fin melodi er det også. «Good Blood Mexico City» skaper litt rockestøy, men her er det ikke så lett å forklare hva man hører. Det må bare høres. Derimot avsluttes skiva med noe som beveger seg i prog/jazz-retning, men det er ikke masete eller bråkete. «From The River» gir en slags følelse av Steely Dan som møter Yes tidlig på 70-tallet mens Peter Gabriel fortsatt opptrer for Genesis med revemaske.   

Med «Audio Vertigo» reflekteres både Elbows lange fartstid som indieband og deres vilje til å tilsette ferskere krydderblandinger i den gamle gryta når de her, nesten uten betenkeligheter, bretter ut hele følelsesregisteret. Guy Garveys tekster gir en spennende dimensjon når den subtile miksen av varme, mørke og humor leker i bandets smarte og varierte meloditekstur. Det er, som tidligere nevnt, vanskelig å skille seg ut når det pumpes ut god musikk over en lav sko fra alle verdenshjørner ukentlig, men er du lei av forutsigbarhet samtidig som du higer etter å bruke ørene på noe som krever godt over middels konsentrasjon er «Audio Vertigo» noe for deg. Særlig gjelder dette deg som har tilgang til et bra anlegg, og som lytter på musikk med nysgjerrighet. Produksjonen er nemlig strålende.