Waxahatchee – «Tigers Blood»
(Anti Records, 2024)
Alamabamas girlgenius slår til igjen.
35 år gamle Katie Crutchfield debuterte med sitt første Waxahatchee-album i 2012, og har med årets «Tigers Blood» til sammen utgitt seks skiver. Det nye albumet bygger videre på den strålende forgjengeren «Saint Cloud», som blant annet inneholdt brillefine «Fire». Det er ikke så lett å båssette Crutchfields musikk, men den flyter i prinsippet mellom sjangere som indierock, folkrock og country-pop. På samarbeidsprosjektet Plains, med Jess Williamson, er det countryen utmerker seg, mens som soloartist, med aliaset Waxahatchee, er det mest indie-folk som gjelder. Litt som Phoebe Bridgers uten boygenius.
Gjennom tolv spor forteller «Tigers Blood» ulike historier om forskjellige former for nærhet, vennskap og relasjoner når Crutchfield drar videre i americana-sporet. Selv om hun har skrevet alle låtene selv, har hun fått hjelp av flere flinke musikanter. Blant annet er Spencer Tweedy, sønnen til Wilco-nestor, Jeff, godt involvert i rytmeseksjonen. Multiinstrumentalist MJ Lenderman og freakfolk-brødrene Phil og Brad Cook fra Megafaun bidrar også i stort monn. Sammen skaper Crutchfield og hennes medhjelpere en helhet av gode, og delvis oppstemte, harmonier til tross for varierende lyrisk alvorlighetsgrad. Kjemien mellom de musikalske aktørene er upåklagelig, og Brad Cooks produksjon kler den typiske singer/songwriter-stilen som Waxahatchee-prosjektet representerer.
Det musikalske uttrykket på «Tigers Blood» vokser med hver gjennomspilling, og albumet åpner med pene «3 Sisters», for deretter å fortsette med finurlige «Evil Spawn». Denne låta er som om Belly skulle gå i folkrock-retningen. Ikke bare låter Katie Crutchfield som Tanya Donelly; til og med gitarene og teksturen i låta minner noe om Bellys låtsnekkeri. Det samme kan man muligens si om «Ice Cold», men her slår folk-rocken enda mer inn. Når singelen «Right Back To It» kommer, er vi tilbake på country-sporet med en uromantisk kjærlighetssang. Låta ble skrevet backstage i 2022 da Waxahatchee var support for Jason Isbell og Sheryl Crow. Andre singler som «Bored» og «365» spriker musikalsk i hver sin retning. Der den første har noen smårøffe elementer i seg, viser den siste seg å være av mer folk-poppete visekarakter. Ytterligere doser av akkurat dette merker man på elegante «Crimes Of The Heart». Her høres det nesten som Lisa Loeb har inntatt mikrofonen, og bakgrunnslyden preges av en snikende Nick Drake-følelse som aldri tar helt av (det gjør for så vidt ikke Nick Drake selv heller).
Total sett er «Tigers Blood» et bevis på Waxahatchees kontinuerlige evne til å formidle tekst og musikk på en forbilledlig måte. Det skal litt til å levere et såpass solid album etter «Saint Cloud», men her har Katie Crutchfield klart å gjøre nettopp det ved å dykke enda litt dypere inn i countryen uten å falle for fristelsen å ri helt alene ut på prærien. Hun har tross alt festet en lassoløkke i indie-scenen for sikkerhets skyld. «Crowbar» symboliserer dette greit. Det er dog noe underlig at ikke også denne låta er en single, for her smeltes nærmest stemningene i vokalene Tanya Donelly og Lisa Loeb sammen til et besnærende uttrykk, mens lette R.E.M.-aktige gitarer strør om seg med behagelige toner. Dette er rett og slett en veldig god indiefolk-låt som hadde fortjent mer eksponering. Egentlig fortjener hele denne skiva et bredere publikum. Man trenger selvfølgelig ikke å være utpreget country- og folkrock-vennlig for å like «Tigers Blood», men det hjelper.
