Smakfullt

Roberto Carlos Lange er bedre kjent under pseudonymet Helado Negro. Han har sneket seg gradvis inn i det moderne amerikanske musikklandskapet, men er kanskje ikke så kjent på vår side av verden. Med røtter fra Ecuador viser denne dyktige herremannen at han rår over et fargerikt spekter av kulturelle impulser som kommer musikkinteresserte folk til gode. For musikken hans er deilig rytmisk og chill. I en smeltedigel av inntrykk eksperimenterer Helado Negro med sin latinamerikanske arv, trip-hop-rytmer, ambient-atmosfære og folkrock innvevd i elektroniske lydlandskaper. La oss kalle det hele en form for art-pop. Assosiasjonene til Sufjan Stevens, Devendra Banhart og Damien Jurado og delvis også Caribou og Khruangbin melder seg når det gjelder stemninger. Noen av disse artistene har han sågar jobbet med. Det er sikkert flere andre inspirasjoner også, men Brian Eno og Stereolab skal visst stå greit i kurs hos denne artisten; Eno for hans bruk av synthesizere og lyddesign, og Stereolab for deres innovative og eklektiske tilnærming til musikk.

Som artist av latinamerikansk herkomst, men født og oppvokst i Florida på 80-tallet, har det derfor vært naturlig for Helado Negro å uttrykke seg på både engelsk og spansk. Dette gir ham en elegant subtilitet i uttrykket, samt at han gjennom sine tekster utforsker dyptgående temaer som identitet, tilhørighet og det å stå i seg selv på en god måte. Helado Negros avantgarde-pop-innfall er mangefasettert, og strekker seg utover rene studioinnspillinger og videoproduksjon. Han er kjent for sine dynamiske opptredener, der hans karisma nærmest inviterer publikum til å bli en del av forestillingen. På denne måten skaper han en fengslende opplevelse som går utover det konvensjonelle konsertformatet. Med den siste utgivelsen «Phasor» har Helado Negro igjen noe spennende på gang, og dette bør få både hjemmesitterne og konsertgjengerne (eller begge deler) til å dykke litt mer ned i materien.

«Phasor» følger opp 2021-albumet «Far In» på en veldig god måte, og starter med singelen, «LFO (Lupe Finds Oliveros)», som umiddelbart leder oss inn på samme stier som særlig Mr. Banhart pleier å rusle på. Her er teksten spansk, og lydbildet består av flere quirky komponenter. De neste to singlene «I Just Want To Wake Up With You» og «Best For You And Me» kommer deretter fortløpende. Begge disse er så chille at du bare får følelsen sol og sommer mens behovet for livsbejaende aktiviteter melder seg. «Wish You Could Be Here» er like rolig vokalt som de allerede nevnte låtene, men denne inneholder en rytmisk lekenhet som går vesentlig fortere. I hvert fall på overflaten. Her er tilløp til lett drum&bass og inkorporerte «ringetoner» innvevd i lydteksturen, noe som bidrar til interessant oppbrytning av albumets mønster. Og mens «Out There» gir en flashback til trip-hopske minner, er avslutningslåta «Es Una Fantasia» en låt som sender deg rett under palmebladene; gjerne med en Mojito eller Caipirinha i labben.

Atter en gang viser musikken til Helado Negro seg som en behagelig kraft med elegante og sammenvevde lydbilder hvor innslagene av identitet og kultur synliggjør mulighetene som finnes innenfor musikkens verden. På «Phasor» er den musikalske visjonen tydeliggjort gjennom de eksperimentelle og elektroniske komposisjonene. Melodiene er gode, og den stadige leken med lyd er fascinerende. Lidenskapen for kreativ utforskning gjør at Helado Negro ikke bare representerer en musikalsk artist, men snarere et fiffig uttrykk som forener nord- og søramerikanske kulturelementer. For mange vil «Phasor» bli en reise inn i det ukjente, men om du er åpen for jazzy og latinamerikanske påvirkninger, som Stan Getz, Gilberto Gil og João Gilberto samtidig som du trives å suse rundt i et electronica-basert folklandskap à la Devendra Banhart eller electropop à la Caribou, er denne kombinasjonen å anbefale.