Lekegrind

Indierock-trioen Cheekface fra Los Angeles har et særegent uttrykk med sin snakkesalige vokalist, Greg Katz, i front. Her er formidlingen gjort på en spoken word-liknende måte, muligens litt som Lou Reed og Stephen Malkmus, men samtidig er det synging som i BMX Bandits og Talking Heads. Og de gjør det med humor. Selve lydbildet minner om Bare Naked Ladies blandet med Parquet Courts og Kiwi Jr. Tekstene er ganske gøyale og melodiene er, som noen sikkert nå har konkludert, på et stakkato hopp-og-sprett-nivå med flere fine harmonier. Bandet har i praksis kun sju års karriere, men de er rimelig produktive. Inkludert sin nyeste skive «It’s Sorted», har de slengt ut fire studioalbum, ett live-album og to EP-er.

«It’s Sorted» leker i bandets karakteristiske og corny univers, hvor betraktninger om det moderne livet, som spenner fra overvåkningssamfunnet til kunstnerisk utfoldelse, er ingredienser. Cheekface formidler observasjonene gjennom en kombinasjon av ironi og ærlighet, samtidig som de viser evne til å eksperimentere med forskjellige stiler som dance-punk, powerpop og folkrock. På åpningssporet «The Fringe» kommer refrenget med strofen «success is cringe!» / I wanna be»….og et sted inni der, når Katz drar på «beeee…», tenker man bare «…anarchyyyy»; for det er akkurat det denne melodilinja legger opp til. Men neida, dette bandet vil selvsagt fortsette å: «beee….on the fringe». Med påfølgende «Popular 2» bærer det rett i BMX Bandits-land. Bare på amerikansk vis; med litt mer punch før Bare Naked Ladies synes å ha tjuvlånt de britiske syklene for å fullføre løpet. «There Were Changes In The Hardcore Scene» minner rytmisk om Wars «Low Rider». Resten befinner seg i spennet lo-fi til powerpop.

Nevnte vi Talking Heads? «I Am Continuing To Do My Thing» er en slik låt; om ikke «Swamp», så litt i den sumpa likevel, men kjappere. Kule «Grad School» er som B-52s, eller The Moldy Peaches på en lystig dag, med en ytterst vittig tekst «we found your social security number on the dark web / and we used it to open your email». «Life In A Bag», «Largest Muscle» og «Plastic» er nesten poplåter å regne sammenliknet med resten, men nå kjenner jeg at det er greit. Det er enda tre låter igjen av skiva, men disse går inn i mengden av alt annet Cheekface allerede har presentert denne gangen. Det er ingen tvil om låtskrivingen til Cheekface er frisk, for det høres tydelig gjennom den underlige energien som bandet utviser. Her er impulser samlet inn og strukturert i satiriske vers på en lettfattelig måte, men likevel tar det ikke helt av. Samfunnskommentarene er treffende og festlige, og jeg tror virkelig at frontfigur Greg Katz, trommeslager Mark Edwards og bassist Amanda Tannen nyter spillerommet de har opparbeidet seg.

Cheekface leverer et passe underholdende indierock-album med «It’s Sorted». De viser absolutt sin kreativitet og personlighet, og må anerkjennes for låtskriving med ymse sprell og lekenhet. Selv med et relativt enkelt lydbilde uten nevneverdig romklang, har de noen stilige instrumentelle småting innimellom. De har lært seg å krydre lydbildet med gitarsoloer, litt synth-pynt og til og med noen blåsere. Resultatet er et album som beholder Cheekfaces sjarm på en vei til en enda bedre musikalsk framtid. «It’s Sorted» fanger lyden av årtusenskiftet, så alt i alt blir skiva, om ikke akkurat retrobasert college rock, så i hvert fall en helt grei sak som fint kan blandes inn på en spilleliste med annen indierock fra den tiden. Det er mulig at å tygge hele denne skiva i ett jafs, kan bli litt i overkant for en del folk, men jeg tror det hadde vært skikkelig morsomt å oppleve Cheekface på konsert.