Mykere mann

J Mascis – «What Do We Do Now»

(Sub Pop, 2024)

Innflytelsesrik dinosaur flyter litt på status.

Amerikanske Joseph Donald Mascis Jr, bedre kjent som bare JMascis, har satt sitt preg på rocken de siste førti årene med sin særegne stemme og gitarstil. Som en del av rockebandet Dinosaur Jr, har han vist seg som en dyktig og viktig bidragsyter til den alternative musikkscenen. Hans signaturtrekk som både soloartist og bandmedlem er markant, men det var tilknytningen til Dinosaur Jr, som han startet med kompisene Lou Barlow og Patrick Murphy i 1984, som banet vei for solokarrieren. Bandet har gitt ut tolv studioalbum, og er kjent for sin blanding av støyende lyd og melodisk rock. Deres siste album, «Sweep It Into Space», kom ut i 2021, og viste at trioen fortsatt hadde det som skulle til for å lage fengende og kraftfull musikk. JMascis og Barlow har hatt sine greier oppigjennom, og tidvis har de ikke vært på talefot, mens andre ganger står de på scenen sammen. De er ikke alltid like glade i hverandre der heller, men de er likevel såpass koplet til hverandre at de innimellom tar en tur i studio for å lage Dinosaur Jr-album. Når man hører på Dinosaur Jr, legger man merke det sløye gitarspillet til JMascis som er fullt av soloer og riff. Hans karakteristiske vokal formidler, tross sine raspete unoter, mye følelser og oppriktighet.

Fem år etter siste studiosoloalbum, er den godeste JMascis igjen ute med nytt produkt. I løpet av solokarrieren, som startet i 1996, har han, inkludert nylig utgitte «What Do We Do Now», ett pluss fire album på samvittigheten. Stort sett spiller han alle instrumenter selv, og selv om solodebuten «Martin + Me» er en akustisk live-plate, hvor han spiller både egne låter og covrer andre artister, som eksempelvis The Smiths og Carly Simon, er denne likevel å betrakte som den reelle solostarten. Albumet var en overraskende endring fra den tyngre rockelyden, noe som skulle vises på flere plan etter hvert. De virkelig fine studiosoloalbumene kom deretter ut med jevne mellomrom, før aktuelle «What Do We Do Now» nå endelig er tilgjengelig for folket. Skiva viser for så vidt en delvis dempet side av JMascis, om ikke melankolsk, så i hvert fall reflekterende. Like fullt er det mye av Dinosaur Jr-lyd på dette soloalbumet. Her er det bruk av komplett trommesett og de elektriske føringene gir fortsatt et rocka og dynamisk preg. Dog inneholder skiva også akustiske elementer, på samme måte som hans tidligere album.

På «What Do We Do Now» har JMascis med seg gjesteartister som Ken Mauri fra The B-52s på tangenter og den canadiske multiinstrumentalisten Matthew “Doc” Dunn, som blant annet trakterer steelgitar for å tilføre ekstra variabler og dybde til JMascis’ allerede typiske lyd. Skiva inneholder noen ordentlig solide spor, og det hele starter veldig bra med «Can’t Believe We’re Here», og det fortsetter egentlig i omtrent samme spor gjennom hele albumet. Tempoet er i hovedsak på middels nivå, og variasjonene går stort sett i hvor mye JMascis og hans medsammensvorne slenger på av fuzz og vreng i gitarlyden. For en person som ikke kjenner så godt til JMascis eller Dinosaur Jr, kan dette kanskje høres noe monotont ut, men det er det absolutt ikke. Her er pen instrumentering og brillefine gitarsoloer, som på «It’s True». Noen andre favoritter er «You Don’t Understand Me» og «Set Me Down», hvor særlig den siste av dem har bittesmå innslag av vestkystlyd i melodilinjene. Normalt opererer denne mannen i samme landskap som kranglekompisen Barlow og hans Sebadoh befinner seg, og innimellom har han også noen Carseat Headrest- og Thurston Moore-tendenser.

Albumet består av ti sanger som henter inspirasjon fra JMascis’ opplevelser under pandemien og samfunnets gjenåpning; altså begivenheter som har påvirket en rekke mennesker på ulike måter. Tittelen, «What Do We Do Now», stiller det store spørsmålet om hvordan vi som mennesker går videre her i verden. Gjennom sine låter utforsker JMascis flere musikalske territorier, og veksler mellom elektriske og akustiske gitarsoloer, mens den hese, nesten såre, vokalen gir albumet en ekstra dimensjon av følelser. Ved å øke lydtettheten i forhold til hans tidligere soloprosjekter, vrir han enda litt til på uttrykket samtidig som han trekker linjer til Dinosaur Jr Dette albumet fungerer dermed som en slags brobygger mellom hans tidligere soloprosjekter og Dinosaur Jr sitt lydunivers. Reduserer man volumet og feedbacken fra Dinosaur Jr, er man plutselig i et ganske fredelig rom. «What Do We Do Now» viser i praksis JMascis’ tilpasningsdyktighet, og selv om musikken er mer dempet enn Dinosaur Jr, vil den nok glede både fans av kosestøy og generelle indierock-entusiaster. JMascis er produktiv, men ikke alltd åpenbart innovativ. Man bør uansett være klar over at hans musikalske kompass inneholder nyanser som ikke alltid fanges opp av alle. Dette albumet kan derfor oppleves som en 45 minutters lang gåtur uten nødvendigvis mye nytt å se, men for dem som søker etter noe mer, finnes det faktisk spennende saker å oppdage.