Sjangeråpne sjeler

Etter noen EP-utgivelser de siste årene, debuterer Oslo-bandet Ambrosius denne helgen med langspilleren «Pathways». Bandets musikalske drakt virker rimelig sammensatt, for strengt tatt dekker denne gjengen omtrent samtlige overordnete musikalske sjangere med unntak av metall, klassisk og frijazz. Trekker vi en linje fra 1960-tallet til i dag, og legger inn leken folkrock som basis, har vi et utgangspunkt å feste oss ved, vel vitende om at denne gjengen egentlig har dumpa hele krydderhylla oppi den magiske gryta. Når dette kokes godt sammen, skal det sies at eliksiren bobler over av ellevilt spenstige takter som innbefatter alt som kan nynnes, tralles eller allsynges til. «Pathways» er ikke bare en interessant melodiøs ekskursjon i en urskog av musikalske viderverdigheter; skiva er rett og slett et ganske imponerende håndverk som gir en stor følelse av glede og kreativ frihet. Om det ikke allerede er sagt tydelig nok; disse tolv sporene har bra variasjon i lyd og stil, men av en eller annen mystisk og kul årsak, er det likevel en rød tråd her. Ambrosius’ miksing av velkjente sjangere gir dem samtidig en egen identitet.

Ambrosius’ musikalske intensjoner må være noe så enkelt som å klinke til fra første låt og droppe alle stereotypiske konvensjoner. Her inviteres alle som liker særdeles melodiøst låtmateriale. Hvis du henger igjen i 60- og 70-tallets gitarbaserte hippielandskap, alternativt foretrekker 80-tallets poprock og 90-tallets gitarbaserte indierock og grunge, eller bare dundrer inn på 2000-tallets indiefolk-scene, finner du garantert alltids noe å lytte på. Her er det mye gull. Besetningen med gitarist Fredrik Lerdahl, trommeslager Ivar Grytten, bassist Nils Bendik Kvissel, fiolinist Bjørn Vatzlavik og frontfigur Ivan Andreassen på gitar og vokal, virker så befriende bekymringsløse når de drar på med et rimelig organisk lydbilde. I tillegg bidrar Julian Edstrøm med sine raffinerte tangenter på flere av skivas låter. Han er også et fast tilskudd under liveopptredener. På «Pathways» er det ingen voldsom studioforfining av vokal og lyd, og det er ganske forfriskende i en ellers så polert musikkverden. Her spilles og synges det med stort engasjement, og da jeg så dem live for noen år siden, var det nettopp det som slo meg; en sabla entusiasme og spilleglede.

Albumet starter med den solide folkrock-singelen «Shadow Logic», og her går det unna med kjapp komping, fiolin på høyoktan og singalong-harmonier, særlig på refrenget som starter med «there’s a shadow / there’s an end». Neste låt ut er «Broken Bones», og denne fortsetter med livlig poprock-trav, med både latino-inspirerte knagger og noen passe rocka gitarsoloer. Og jaggu slenges det ikke inn noen disco-greier helt på slutten også. Gøyalt, og helt innafor. Når «Align» kommer, er poprockens innslag klar, men det festlige her, er at det kastes på med jazzy blåsere, og de instrumentale mellompartiene minner tidvis om den franske fusion-fiolinisten Jean-Luc Pontys «New Country». Finner du en AC/DC-albumtittel innbakt i teksten, er fusjonen komplett. «Noel’s Caravan» drar deg i underkant av ett minutt inn på puben, hvor snakking og klirring i glass glir over i irskinspirerte «Open Tab» med weeping rockegitarer, der klassiske band som irske The Pogues og skotsk-irske The Waterboys kommer øverst på assosiasjonslista. Fiolinisten Vatzlavik spiller kilten av de fleste akkurat her. Mye av den samme følelsen får man egentlig med «Razor Burn». Et plutselig stilskifte kommer med «Goodbye». Ikke det at fela er lagt på hylla, nope, men det hele tones ned til en behagelig poprocklåt med lette, nesten bluesa gitarkomp og elegante vokalharmonier, der Thomas Dybdal synes å møte Van Morrison.

Også heftige «Nancy Tales», da. Vokalist Andreassen legger stemmen ned noen toneleier, og høres ut som Joe Strummer på en Casbah-sliten dag, med sterke og klare «R-er» i uttalen. Bare måten han synger «ultima sigaretta» er en sikker vinner. Teksten er også utrolig besnærende. Det er bare å dykke ned i materialet, for her er det kulturelle tidsreiser å spore. På «A Colm Sunset» slår både den visebaserte og den mer voluminøse prog-rocken inn. Den akustiske innledningen er som snytt ut av 70-tallet, og med «and I stole your dreams / and you stole mine» fortsetter låta godt inn i det gamle britiske progrock-landskapet. Om noen også har lyst til å sjekke ut Dramarama anno 1989, står neiggu ikke Ambrosius tilbake for dette heller. «Star’s Archive» har små-jazzy vendinger, og her formidles det hele på en ektefølt måte. Og selvsagt har vi et instrumentalt sluttparti, som både amerikanske 70-tallsband og 90-tallets britiske indieband bare ville ha siklet etter. «Pathways» avsluttes med egen tolkning av de irske folketonene til «Anach Cuain», eller «Eanach Dhúin». Dette diktet er skrevet av Antoine Ó Raifteirí, og beskriver en snart 200 år gammel tragisk hendelse i Annaghdown, Galway i Irland. Diktet har fortsatt kulturell og relevant betydning for dagens irske befolkning.

Med sitt nye album «Pathways», tar Ambrosius altså lytterne med på en mangfoldig musikalsk reise som utforsker forskjellige sjangere med stort hell. Tekstene skaper en kontrast mellom det nære og det fjerne, det hverdagslige og det universelle. Albumets coverart, designet av Tetiana Kaliuzhna, vitner om bandets kunstneriske intelligens. Det fargerike fingeravtrykket symboliserer hvert av bandmedlemmenes musikalske stier hvor deres individuelle særegenheter danner en samlet, men unik helhet. Og det er akkurat slik musikken deres også framstår. I kveld, 20/1-2024, inviterer Ambrosius til releaseparty på Gamla i Oslo, hvor de går på scenen klokka 21:00. Du kan gjerne ta mine ord for gitt, men hvis du ønsker å få en livat musikkopplevelse i vintermørket, er det bare å ta seg en tur og lytte til dette karismatiske folkpoprockorkesteret. Har du ikke anledning, kan du lytte på skiva under. Tonedøve og surmaga folk kan selvsagt finne på noe annet.

Frontfoto: Linnea Backe