The Clientele – «I Am Not There Anymore»
(Merge)
Etter et lengre opphold, har engelskmennene laget en lengre plate enn de kanskje burde gjort. Deres musikalske laboratorium er noe særegent.
London-trioen The Clientele startet opp i 1991 av vokalist og gitarist Alasdair MacLean, bassist James Hornsey og trommeslager Mark Keen, men brukte nesten et tiår på å få ut sitt første studioalbum «Suburban Light». Etter en seks år lang pause siden foregående skive «Music For The Age Of Miracles», var det på tide med en oppfølger, og det nyeste albumet «I Am Not There Anymore», som også er det åttende i rekken, er både etterlengtet og spennende. Indiebandet som er kjent for sine alternative og melankolske melodier, er inspirert av 60-tallets folk- og alternative rockeband fra The Byrds til Velvet Underground (VU), samt aldri så liten en dose fransk surrealisme.
Årets «I Am Not There Anymore» fortsetter litt i samme gate. Dette dobbeltalbumet inneholder hele 19 spor, og noen av lydbildene er nesten avantgarde, ja, lett surrealistiske. Der «Hey Siobahn» er i VU-stil treffer «Dying In May» det mer eksperimentelle. «Conjuring Summer In» er et slags mellomspill med snakking, piano og strykere, og når man drar en linje mellom disse tre låtene, hører man spennet i hele lydbildet. De mest iørefallende sakene, er nok åpningslåtene «Fables Of The Silverlink» og «Garden My Mantra». Disse inneholder mange av de ovennevnte elementene, og treffer sannsynligvis like godt med sine variasjoner i lydbildet for både dagens lyttere og ørene til de som ville vært ekstra interesserte for 30-50 år tilbake. En annen lettere tilgjengelig låt er nok «Blue Over Blue», men helt ærlig er det klin umulig å si annet enn at dette albumet må du selv bare la gå en del runder før du finner dine favoritter.
The Clienteles karakteristiske trekk er ironisk nok udefinerbare og svevende melodier med gitarer, strykere og blåsere som sniker rundt i et tidvis jazz-fusion– og art-rock-aktig landskap. Dette er virkelig ikke rett fram, og når man kjenner en form for nostalgisk poprock-lyd, slår plutselig det psykedeliske inn. Søker du reinspikka indiepop/-rock, kan du styre unna «I Am Not There Anymore». Er du derimot åpen for eksperimenter, som igjen kan utvide den musikalske horisonten ytterligere, er dette antakelig en bra skive å teste ut.
Man kan sikkert si mye om The Clienteles merksnodige snurrepiperier, men de er i hvert fall ett av årets mer originale og kreative indiepop-innslag. De framstår som mindre skranglete enn Yo La Tengo og mer skranglete enn The Coral. Uansett viser «I Am Not There Anymore» The Clienteles unike evne til å skape musikk som er både tidløs og moderne, personlig og universell, underlig og tilgjengelig. For fans av The Clientele representerer dette albumet noe som man ikke bør gå glipp av. For andre indiepop-fantaster, og på generelt grunnlag, vil dette albumet gi en ny og annerledes opplevelse. Ulempen er muligens at langspilleren er i overkant lang.
