Luke 12

Talking Heads – «Fear Of Music»

(Sire)

Tittelen på Talking Heads’ tredje studioalbum kom etter at gitarist Jerry Harrison mente at bandet kjente på såpass mye press under innspillingen, at de nærmest opplevde prosessen som ubehagelig, og vips; der var «Fear Of Music» et faktum. Disse amerikanske new wave-raringene fra Rohde Island ga ut dette, etter hvert så legendariske, albumet, våren 1979. Bestående den sedvanlige kvartetten David Byrne på vokal med gitaren på si, ekteparet Tina Weymouth og Chris Frantz på henholdsvis bass og trommer, og allerede nevnte Jerry Harrison, leverte den samlete enheten Talking Heads en glitrende skive som eksperimenterer med lyd og musikalsk struktur.

Albumet starter i relativt drivende clubbing-tempo, men har likevel et kjølig drag over seg. Alt synes å være er i bevegelse, med det absurde er at ingenting egentlig virker å bevege seg. Det er som om man har fått tredd på seg David Byrnes altfor store dressjakke, slik at man har god plass inni, men virker å stå rimelig stille, sett fra utsiden. Skiva åpnes med den energiske og pulserende låten «I Zimbra» hvor afrikanske rytmer blandes med avantgarde lydinnslag. Dette setter tonen for resten av albumet, som konstant utfordrer de fleste konvensjonene innen rockemusikk. Både denne låta, funky «Cities» og «Life During Wartime» var singler. Sistnevnte er også rimelig funky, men teksten er ikke akkurat oppbyggelig. Har du ikke hørt denne før, skjønner du sikkert ut fra tittelen at låta handler om å leve i en verden som er rammet av krig og vold. Ironisk nok er denne dansbare låta også en kritikk av det overfladiske livet som mange folk levde ut på diskotekene og festene mot slutten av 70-tallet. Det er ikke bare denne låta som utforsker dystre temaer. Hele albumet belyser egentlig det som åpenbart var en del av tidsånden på vei inn mot 80-tallet; følelse av avmakt og framtidsskrekk.

«Fear of Music» tar lytteren gjennom et spekter av stilarter, og David Byrnes tekster får lytteren til å reflektere over datidens verdensorden, som dessverre ikke er så ulik dagens internasjonale klima. Da er «Heaven» god å klamre seg til. Denne er en skjør og vakker sak som strengt tatt tar fokus vekk fra jordas kaotiske tilstand. Noen ganger er det greit å være et sted der det bare ikke skjer noe som helst. Om det er desperasjon eller bare en behagelig virkelighetsflukt, vet antakelig kun bandet selv. Selv med flere suksessrike albumer utover 80-tallet, anses «Fear of Music» å være ett av bandets aller beste utgivelser. Det er mørkere og mer eksperimentelt enn de foregående utgivelsene, men Talking Heads mistet ikke sin egenart av den grunn. Snarere fikk de noe å bygge videre på, der de blandet inn elementer av punk, funk, art rock og world music. Sammen med den eklektiske stjerneprodusenten Brian Eno, kom musikken til live med en originalitet som man kjenner igjen i Enos Ultravox-, Devo- og David Bowie-produksjoner. Avslutningen «Drugs» er et typisk eksempel på dette, hvor eksperimentelle lyder og gitarer går i motsatt retning av hva man ofte forventer.

Skulle du tenke at «Fear of Music» ikke akkurat trigger julestemningen er det helt korrekt. Derimot kan du tenke at på nyåret er det minst 350 dager du ikke må være i julemodus, så da klarer du sikkert å lytte deg gjennom skiva som garantert er ett av de beste alternative rockealbumene gjennom tidene.

Bjørn