Simple Minds – «Sparkle In The Rain»
(Virgin/A&M)
Skotske Simple Minds sitt sjette studioalbum, «Sparkle In The Rain», skulle virkelig gjøre dem kjente utenfor sekkepipenes land. Innspilt for førti år siden og med en snikende suksess, gikk albumet helt til topps på listene i UK året etter, samt at det også nådde høyt i resten av verden. Denne gangen gikk de inn for å lage rockelåter som skulle fungere optimalt på store scener og stadioner, og dette ble, i prinsippet, et endelig farvel til new wave-sjangeren de hadde jobbet med på tidligere album. Det ble mer snert i gitarene til Charlie Burchill, og vokalen til Jim Kerr var også mer direkte.
Først døpte bandet albumet «Quiet Night Of The White Hot Day», men dette ble heller en tekstlinje i låta «White Hot Day», så albumtittelen ble derfor erstattet med «Sparkle In The Rain». Denne strofen kom igjen fra teksten i låta «Book Of Brilliant Things». Det grandiose og åpne lydbildet var ment å gi et live-uttrykk til musikken, noe Simple Minds lyktes veldig bra med. Selv så jeg dem live i 2014, hvor de spilte flere av låtene fra «Sparkle In The Rain», og det hørtes veldig likt ut som på albumet.
En stund ble det spekulert i om tekstene til Jim Kerr var religiøst betinget til tross for at han selv uttrykte at disse handlet om forandringene som hadde skjedd i hjembyen Glasgow. Kanskje er sannheten noe midt imellom. «Sparkle In The Rain» åpner knallsterkt med singelen «Up On The Catwalk», og fortsetter med briljante og uvanlig intense «Book Of Brilliant Things», som mange altså mente handlet om Bibelen. Singelen «Speed Your Love To Me» følger opp foregående glimrende låter med en masse gitar-riffing og et ganske fremtredende piano. Tøffe «Waterfront» var den første singelen fra albumet, og en tydelig eksponent for den nye rocka stilen til bandet. Bare introen på denne låta er massiv, og den durende, nærmest suggererende lyden som legger premisset for opplevelsen, er gjennomgående. En fun fact er at bassist Derek Forbes kun spiller én note (D) gjennom hele låta.
Andre høydepunkter som er verdt å trekke frem, er nevnte «White Hot Day», som flyter veldig fint med progressive riff og spennende tromming fra Mel Gaynor. Som på «Up On The Catwalk», får Mick MacNeil mer plass til keyboardet sitt på «“C” Moon Cry Like A Baby» og den instrumentale avslutningslåta «Shake Off The Ghosts», selv om vi er langt unna new wave for det. Dette er klassisk poprock så godt som noe, og spiselig for de aller fleste. Børst støv av denne glimrende utgivelsen, og få låtene på hjernen du også. For «Sparkle In The Rain» var opptakten til braksuksessen året etter, som igjen anses som Simple Minds’ definitive kommersielle gjennombrudd.
Mikkel