Ambivalent arv

Baxter Dury – «I Thought I Was Better Than You»

(Heavenly, 2023)

Historien om egenterapi og det å leve opp til en berømt fars suksess.

Baxter Dury har vært på indie-scenen i drøyt tjue år, men har til gode å bli like kjent som sin far, den gamle multikunstneren Ian Dury. Der Dury Senior er mest kjent for new wave og post-punk-konstellasjonen Ian Dury And The Blockheads med låter som «Hit Me With Your Rhythm Stick» og «Sex & Drugs & Rock & Roll», har Dury Junior mindre oppmerksomhet rundt sin person. Ian skapte totalt ni album både med og uten The Blockheads mens Baxter altså utga sitt åttende studioalbum kalt «I Thought I Was Better Than You» i sommer. Årets skive er Baxter Durys’ oppfølger til «The Night Chancers». For tre år siden utforsket han de mørke og forførende sidene av nattelivet. Denne gangen retter han fokuset mot barne- og ungdomsårene, og det å vokse opp med en ganske så kjent far.

Som tidligere blandes elementer av electronica, indierock, trip-hop og post-punk mens Durys vokal i stor grad er av spoken word-format. Hans fortellerstemme brytes gjerne opp av kvinnelige vokaler som noen ganger treffer tonene og andre ganger ikke. Jeg mistenker at de infantile lydene som noen av dem lager, er rimelig tilsiktet. På «I Thought I Was Better Than You» er kontrastene mellom Durys mørke, akkurat passe stakkato stemme og de lysere vokallinjene gjennomgående. På «Aylesbury Boy» og «Leon» er dette kult fordi JGrrey har en heftig stemme. Hun funker godt som gjesteartist gjennom store deler av skiva fordi hun synger så fett. Den superkorte låta «Sincere» viser dog hvor fjernt ting kan låte, og på «Celebrate Me» er den kvinnelige stemmen kalkulert fjern, men dette grepet er likevel stilig nok. Baxter Dury skal også ha for friske tekster som: «ice swans and bad lovers, shoulder pads / lick my forehead, you white-bread-eating cockroach» idet han sparker borti wannabe-bohemer fra Londons vestlige områder.

«So Much Money» er den egentlige åpningslåta der voksne Baxter ser tilbake og spør seg selv, som unge Baxter, og foreldrene om hvem han er. Det er litt vrient å tolke hva han refererer til med utsagn som: «America’s Kubla Khan» og «The son of Genghis Khan» i låta, men det kan virke som han ser den sterke faren berede grunnen for videre suksess. Det skal sies at dette er en fri tolkning, og det henger ikke helt på greip geografisk og historisk heller, for om Dury sammenlikner seg med Kublai Khan, og hinter til at faren Ian er en slags Djengis Khan, stemmer ikke generasjonsforholdet helt. Kublai var barnebarnet til Djengis, ikke sønnen. Og denne Amerika-referansen? Aner ikke, for Duryene er engelske. Uansett årsak; dette starter lovende. Malen er utformet slik at låtene, som allerede er nevnt, og resten av totalen på ti spor følger denne med skråblikk og selvutleverende sleivspark mot egen bakgrunn hvor mye av arven har gått med til dekadent festing. 1930/-40-tallskoringen på «Shadows», samt den aller siste låta «Glows», er vel å merke unntakene fra regelen siden hovedvokalene her er kvinnestemmer.

«I Thought I Was Better Than You» er et album som viser Baxter Dury i form. Han har vidd, og han viser seg som en spennende låtskriver som, tross den selvironiske humoren, åpner opp om sårbarhet. Om albumet er et endelig oppgjør med egen livsreise når han nå er inne i femtiårene, er uvisst, men referansemessig er stemningen på denne skiva som om Warhaus møter Leonard Cohen. Kanskje sluttes ringen for Baxter Dury etter å ha blitt inkludert i musikkindustrien på et vis som barn? Coverbildet til Ian Durys solodebut «New Boots And Panties!!» fra 1977, hvor Baxter står sammen med sin far, kan tenkes å ha vært startskuddet på det som ledet fram til årets retrospektive refleksjoner. I hvert fall får vi et inntrykk av Baxter Durys musikalitet og komplekse personlighet, og sammen med produsent Paul White har han sågar klart å roe ned post-punk/new wave-arven, slik at helheten her framstår som elegant psykedelisk lounge.