Koko krumspring

Rockebandet med det spenstige navnet Psychedelic Porn Crumpets består av fem mann og ble dannet i Perth for omtrent ti år siden. I løpet disse årene har de, inkludert dette sistealbumet, «Fronzoli», gitt ut seks album. Med Australia som hjemmebane, er det ikke så rart at de sammenliknes med eksempelvis King Gizzard & The Lizard Wizard, Pond og Tame Impala selv om det er noen stilmessige avvik fra de to siste. Lyden av dette psykedeliske bandet, er en god miks av prog, psych og rock. Det er lekent, snålt, passe støyete og ganske melodiøst. Selv beskriver de musikken sin som energisk surr av farge og tone, hva nå enn det måtte bety. Eller, jo, det betyr vel egentlig at om en maler kaster maling på et lerret og drar fargene utover i alle retninger og likevel får fram et bilde som folk finner interessant, er det kunst. På samme måte kan Psychedelic Porn Crumpets anses som musikalske kunstnere der deres psykedelisksprakende fargetoner treffer mottakelige øreganger som er åpne for tolkninger.

Frontfigur Jack McEwan, gitarist Luke Parish, bassist Wayan Billondana, keyboardist Chris Young og trommeslager Danny Caddy er visstnok inspirerte av band som Black Sabbath, Led Zeppelin og The Beatles, og sikkert en del annet også. Bandet er blitt særlig hyllet for de to søskenalbumene «High Visceral (Part One)» og «High Visceral (Part Two)» samt «Shyga! The Sunlight Mound», og referansene står i kø. På «High Visceral (Part Two) finner man Lennon-aktige Beatles-tendenser på «It’s Not Safe To Leave This House», og på deres nyeste album, er det «Mr & Mrs Misanthrope» som synes å ha Beatles-takter. Men det er ikke The Beatles som skal diskuteres her. Til tross for at årets utgivelse fortsetter i sporet til «Shyga! The Sunlight Mound», er ikke albumet like sterkt som ovennevnte titler. «Fronzoli» har innslag av jazz, elektronisk musikk, grunge og rock, og det er jo gøyalt, men noen ganger kan det bli litt for mye av det gode. Når Psychedelic Porn Crumpets derimot klarer å balansere alle fargetonene de kaster på sitt musikalske lerret, funker albumet ganske bra med rocka riff selv om vi gjerne skulle hatt flere låter med ordentlig fengende melodilinjer.

Albumet åpner med «Nootmare (K.I.L.L.I.N.G) [Meow!]», og her høres McEwan ut som Alex Turner fra Arctic Monkeys, eller i det minste broren hans. Dette er en kul og energisk låt med friskt og fuzzy riff. En annen låt som kan konkluderes med liknende apestreker er «Hot! Heat! Wow! Hot!». Denne skiller seg fra de mer uforutsigbare låtene på skiva, og framstår som en slags hybrid av «Riot Van» og «Fake Tails Of San Fransisco» med veldig bra driv. Albumet har også noen roligere partier som delvis akustiske «Illusions Of Grandeur» og stilige «Cpt. Gravity Mouse Welcome». Dette er nok den beste låten på albumet der 60-tallet slår lett inn. Skiva også noen unoter som gjør at totalen ikke når opp til bandets tidligere utgivelser. Eksempelvis har «(I’m a Kadaver) Alakazam» og «Pillhouse (Papa Moonshine)» glimt av gull, men likevel mangler de fart og retning. Det vil si; fart har de, men retningen spriker. På den annen side er det jo slik kunstnere opererer. Det er aldri strømlinjeformet, for da ville det ikke vært noe særlig til kunst. Man kan sikkert argumentere med at ryddigere struktur ville gagnet Psychedelic Porn Crumpets, men selv synes jeg at alle de ulike stilartene og ideene som trekkes inn skaper lett kaotisk sjarm

Når Psychedelic Porn Crumpets beveger seg i jazzland, får jeg White Denim-vibber, når de rocker er Arctic Monkeys og sågar litt The Strokes nærliggende å tenke på, og når de drar i den psykedeliske retningen, er alt fra hippietidens Cream og Leaf Hound til de siste tiårenes The Brian Jonestown Massacre og King Gizzard & The Lizard Wizard greie referansepunkter. «Fronzoli» er et ganske bra album, men kunne med hell blitt justert enda et par knepp opp. Dette fordi det virker som om komfortsonen er litt for trivelig å være i. Og selv om dette og alle kommende utgivelser vil bli sammenliknet med «High Visceral»-skivene, skal det sies at drøye førti minutter med «Fronzoli» ikke er feil å bruke tid på. Det er ti spor å ta tak i, og sannsynligvis tenker flere noe annet enn meg. For opplevelsen av musikk er subjektiv, og fargetonene til Psychedelic Porn Crumpets er ellevilt kunstneriske og langt fra kakofoniske der de slenger rundt med alskens ideer. Såpass kan må det være lov å si uten videre dikkedarer.