Solid soul

Den småfunky soulrock-duoen fra Austin, Black Pumas, bestående av vokalist Eric Burton og gitarist Adrian Quesada, er ute med andrealbumet «Chronicles Of A Diamond» etter den selvtitulerte brakdebuten fra 2019. Som foregående album fortsetter Black Pumas å utforske ulike stemninger med forskjellige ingredienser, innfallsvinkler og referanser. Duoen, som hadde en kanonkonsert på Rockefeller i fjor sommer, spiller en blanding av funk, rock, neo-soul og psykedelisk R&B, og på «Chronicles Of A Diamond» viser de igjen at de har noe å fare med. Låtene spenner seg fra friske funkrock-låter til rimelig stilige soul-ballader.

Albumet åpner forutsigbart nok med førstesingelen «More Than A Love Song,» og dette er en låt som starter litt trip-hopsk før Eric Burton vrinsker sin lille James Brown-light-variant og legger ut på en reise som blander soul, rock og gospel i en salig pakke. Ved første lytting lurte jeg på hva de ville med låta, men etter noen runder på spilleren, setter jeg pris på at Black Pumas kaster alle elementene de rår over i én og samme låt. Burton synger med lidenskap og har også noen spoken words på lur, mens Adrian Quesada leverer gitarriff som passer greit inn. Så kommer «Ice Cream (Pay Phone)», men her begynner det å skurre litt. Én ting er å leke med rytmer og ord i overført betydning i falsett, men å lage en infantilt surrete låt som Prince og 50 Cent kunne gjort vesentlig bedre med en ironisk venstrehånd på en lukket jamsession bare for moro, blir tøysete her. Joda, det er fuzzy gitarlyd, og noen fengende vendinger, men egentlig er dette en ganske teit låt. «Mrs. Postman» er mye mer der Black Pumas burde være. Ved første øyekast, kan man blingse seg til en The Marvelettes-cover, men når fokuset er på og ørene intakte, er det mer Marvin Gaye anno tidlig 70-tall å spore i inspirasjonen. Burton klarer til og med å flette inn en passende «right on», så den er grei nok.

Tittelsporet er nærmere forrige album i stil og fasong. Dette er en meget god låt som er gjenkjennelig om man har hørt en del på Black Pumas tidligere. Her er det deilig bassgang og Burton synger glitrende. «Angel» virker som en nedtonet og passe sjelevrengende oppfølger til monsterhiten «Colors» fra forrige skive der Burton igjen synger om den overveldende kjærligheten: «and good Lord, is she really real?». «Sauvignon» er en ganske kul låt hvor funky-Curtiser som Mayfield og Harding like gjerne kunne vært arkitekter bak. Avslutningen «Rock And Roll», har retro-komp og lyder av gammelt Hammondorgel i bakgrunnen mens Burton stort sett repeterer «rock and roll» til det smått kjedsommelige. Lydbildet minner dog om en blanding av hva The Doors, The Animals og Them kunne ha smeltet sammen på 60-tallet. Å dra oss tilbake til tidligere tider er sannsynligvis også noe av hensikten. Det er selvsagt gøy med psykedelisk lyd og keyboard-effekter, men fem minutter her er for mye. På konsert er derimot fem minutter antakeligvis altfor lite, for da vil det bli en helt annen opplevelse med spennende suggesjon. Black Pumas er med andre ord gode på plate, men enda bedre live. De resterende låtene vokser for øvrig etter hvert som de får sjansen.

Alt i alt er «Chronicles Of A Diamond» et bra album som maler med noe bredere pensel enn før, og bandet håndterer en relativt kreativ sjangerblanding av funk, jazz, soul, pop, rock og psykedelia. I tillegg til å ha et jordnært retro-fundament på plass, tillater texanerne seg sågar å legge inn små partier av symfoniske strykerarrangementer. Selv om «Chronicles Of A Diamond» i stor grad gir positive vibber, formidles også flere alvorstunge og melankolske øyeblikk. Black Pumas er engasjerte og igjen; vokalen til Eric Burton er vanvittig solid. Sammen med partneren Adrian Quesada, som produserte denne skiva, skaper de et musikalsk mangfold som er verdt å lytte til. Til tross for at «Chronicles Of A Diamond» navigerer mellom flere sjangre, opprettholdes Black Pumas’ grunnleggende identitet. Og ser man bort fra noen underlige unoter innimellom, fortjener skiva som helhet god oppmerksomhet. Men bruk gjerne litt tid, for alt sitter ikke med én gang.