Happy Halloween

New romantics-bandet fra Birmingham er ute med sitt 16. album, og de hedenske gudene skal vite at gjengen, som gjennom 45 år med new wave, poprock og synth-pop i sekken, har hatt ett mål for øyet; å ha det moro! Timingen for «Danse Macabre» synes å være rimelig kalkulert når Halloween er rett rundt hjørnet. Duran Duran trenger nok ingen introduksjon bortsett fra at det muligens bør nevnes at Steven «Tin Tin» Duffy var blant grunnleggerne før han fant på andre ting. Og selv om keyboardmaster Nick Rhodes, som opphavsmann, anses som hjernen i bandet, har det i praksis vært vokalist Simon Le Bon som stabilt har frontet trioen som også inkluderer den opprinnelige bassisten John Taylor siden midten av 1980-tallet. To stykk ekstra Taylor har selvsagt også bidratt i perioder. For det er på det rene at de fem medlemmene som pr. definisjon utgjorde den mest kjente bandkonstellasjonen, ikke har hengt sammen kontinuerlig siden oppstarten.

Duran Duran har nemlig vært preget en rekke soloprosjekter, nesten soloraids, og andre avstikkere som eksempelvis Arcadia og Powerstation. Det har vært ambulerende innhopp fra trommeslager Roger Taylor en tiårsperiode før han kom tilbake til gjengen. Dessuten trakk gitarist Andy Taylor seg på midten av 80-tallet. Så med unntak av noen bidrag her og der, har han vært mer eller mindre fraværende. Forrige gang alle disse fem medlemmene var samlet slik man kjenner dem, var i forbindelse med albumet «Astronaut» i 2004, og nå er også Andy Taylor tilbake igjen før første gang siden da. Med seg har bandet sågar en annen tidligere gitarist, Warren Cuccurullo. I tillegg bidrar Måneskins rocketroll og bassist Victoria De Angelis på coverversjonen av Talking Heads’ legendariske «Psycho Killer». De Angelis gjennomfører bassingen som forventet, og Simon Le Bon synger seg ganske greit igjennom selv om det ikke går an å toppe David Byrne. Slike argumenter møter stort sett de fleste artister som leker med andres originalmateriale, men flaks for Duran Duran covrer de også seg selv.    

Så vidt jeg klarer å detektere, er det tre helt nye låter på «Danse Macabre». Sistesporet «Confession In The Afterlife» er en pen saktegående sak. Ikke vet jeg om de prøver seg på en slags Suede-ballade, men det er lagt inn symfonisk småpsykedelia i instrumentalpartiene. «På tittelsporet rapper Le Bon mens synth og koring omkranser lyden. Det ligger et slags spøkelsestema i halvtonene fra keyboardet, men mest dukker assosiasjoner opp til Mel Brooks’ «To Be or Not to Be». Gøy, men litt fjernt. «Black Moonlight» er derimot en uventet spenstig låt. En discolåt, faktisk. Og hvor har jeg hørt disse gitarriffene og denne funky bassgangen tidligere? Jo, på nær sagt alle låter som hyperprodusent Nile Rodgers har tatt i fra Chics «Le Freak» via David Bowies «Let’s Dance» til Daft Punks «Get Lucky».

Så var det resten av coverlåtene, da. Åpningssporet er en oppusset versjon av bandets «Night Boat» fra debutalbumet i 1981, og denne kler skivas gjennomgående Halloween-tema. Arrangementene til låta passer som hånd i hanske med Le Bons new wave-halvtone-vokal. Det var nettopp slik Duran Durans låter var skrudd sammen i starten av karrieren. De tok lytteren i annen retning enn man skulle forvente når refrenget var på vei til å ta av; en fiffig oppskrift som dannet grunnlag for bandets videre suksess. På denne versjonen lykkes de godt. En annen oppgradert versjon av seg selv, er den passe funky saken «Love Voudou» som egentlig var på det selvtitulerte albumet fra 1993, også døpt som «The Wedding Album» av blodfansen. Opprinnelig var låttittelen «Love Voodoo», men den ørlille forskjellen i stavemåte er mindre betydelig enn den vesentlig mer voluminøse produksjonen 2023-utgaven legger for dagen.

En annen låt som blodfansen kjenner igjen, er «Secret Oktober 31st. For 40 år siden var «Secret Oktober» B-siden på singelen «Union Of The Snake», og denne inspirerte Duran Durans Halloween-idé nok en gang. Når man har en låt om oktober-måneden og skal få det til å passe inn i den aktuelle tematikken, er det bare å tilføye datoen 31. Og vips; en «ny låt» i moderne drakt. Ikke nok med det. Når man er på en smårar og funky bølge med gamle new wave-låter i flekkene, gjør Duran Duran noe, i alle fall jeg ikke så for meg; de lager like gjerne en mash-up av sin egen «Lonely In Your Nightmare» fra 1982 og Rick James’ «Super Freak», og ender opp med «Super Lonely Freak». Akkurat denne låta er så festlig at den bare må funke live. Se for deg godt voksne new wave-nestorer i imaginære MC Hammer-ballongbukser saftig formidle Rick James’ funky ufiltrerte aura. På den konserten ville jeg dratt!

Tilbake til de øvrige coverlåtene, for her har Duran Duran gapt veldig høyt. Talking Heads er allerede nevnt, men det var åpenbart ikke nok. Gjennom «Danse Macabre» stifter vi også bekjentskap med nye versjoner av Billie Eilishs «Bury A Friend» og Rolling Stones-klassikeren «Paint It Black». At sistnevnte skulle skille seg ut fra Stones 1966-versjon, skulle bare mangle, men den pulserende 80-talls goth-synthen og Le Bons velmenende engasjement, blir her et i overkant frenetisk forsøk. Coveren av ska-bandet The Specials’ udødelige låt «Ghost Town» er også et vågestykke, for her blir det igjen opp til Simon Le Bon å levere på samtlige punkter. Han gjør det helt OK, men lyden er noe lett, og stemningen er dessverre ikke på samme nivå som originalen. Apropos goth; når coverversjonen av Siouxsie And The Banshees’ «Spellbound» starter, skjer det noe. For det første høres Simon Le Bon plutselig ut som Ian Astbury fra The Cult, noe som gjør at man tenker at det nesten hadde vært på sin plass å lage en skikkelig mash-up av The Cults «She Sells Sanctuary» og nettopp «Spellbound», og for det andre er det solid lyd og Le Bon synger fett. Helt til slutt må det tas med at den franske discolåta «Supernature» fra 1977 har fått plass på albumet. Her er det bare å få på seg liksminken og danseskoene, og dure av gårde når den Thriller-liknende intro-synthen teller opp takten slik at Halloween-ballet kan begynne.

«Danse Macabre» er blitt et gøyalt partyalbum som visstnok tok form etter en konsert Duran Duran gjorde i Las Vegas 31. oktober i fjor. Tematikken ble dermed Halloween, og det er ingenting som er bedre enn at gamle travere drar til med et slikt lekent og eksperimentelt konsept. Det betyr bare at de både kan fornye seg selv og andre, samtidig som de åpenbart ikke er blitt selvhøytidelige surpomper. Nope, dette bandet feirer både drøye fire tiår som band og gjenforening med gamle kjente. Og der fansen allerede har sitt The Wedding Album, tenker jeg at allmuen får ta del i det jeg tipper kommer til å bli kalt The Halloween Album, på folkemunne; uansett hvor makabert den innerste kjernen av Duran Duran-fans skulle mene at det er. «Danse Macabre» et dødsfriskt album som passer perfekt til Halloween-tiden. Resten av året er jeg mer usikker.