Ny dimensjon

Omtrent et halvt år på overtid drister vi oss til å fyre av gårde en liten betraktning om en artist som burde fått oppmerksomhet tidligere. At en rapper, som har slengt om seg med infantile sexbemerkninger i hiphop-tekster i et lydbilde som mange ynder å kalle tyggegummi-trap, får det for seg å lage et soulrock-album av psykedelisk karakter, er mildt sagt overraskende. Men slik er det. Lil Yachtys femte studioalbum «Let’s Start Here» bør man rett og slett finne litt mer ut av.

Som frittalende rapper har 25 år gamle Lil Yachty fortsatt en del å ta tak i rent tekstmessig, for på denne lett sprø soul-kledte skiva er det heller ikke fritt for eksplisitt tull. Dog går han ikke så i baret at han atter en gang lager tekstlinjer på «Peek-A-Boo»-nivå. Barnslig tøffaseri som «my new bitch yellow/ she blow that dick like a cello» bør man egentlig bare overse. Og å illustrere cello som et metaforisk blåseinstrument, gjør det, om mulig, enda kleinere selv om det riktignok rimer. I ettertid beklaget Lil Yachty seg over glippen, og skyldte på at plateselskapets korrekturavdeling ikke hadde vært på banen. I prinsippet burde de kanskje ha grepet inn flere steder, men hey, det er vel nok å ivareta artisters kunstneriske frihet? For øvrig er det garantert en haug av folk som har passert førti som fortsatt mimrer til 50 Cents «Candy Shop» med et lite smil om munnen. Ikke glem det, om du føler for å vifte med den voksenmoralske pekefingeren.

Men tilbake til start. «Let’s Start Here» overrumpler deg fullstendig om du forventer mer av Lil Yachtys sedvanlige hiphop/trap-spilloppmakeri. Dette albumet åpner som Pink Floyd med «The Black Seminole». Her er assosiasjoner til «Have A Cigar», gitarlyd og keyboards på grensen til den floydske perioden fra 1973 til 1975, og en vokalsolo fra Diana Gordon, som mistenkelig nok virker å være på «The Great Gig In The Sky»-bølgen. Sånn apropos Pink Floyd. Gordon er bidragsyter på flere spor, og nå glir vi gradvis over i neo-soul-landskapet med «The Ride» og den småjazza/funky låta «Running Out Of Time». Herfra skulle en tro at Khalid hadde en finger med i spillet, for voice box er åpenbart et populært virkemiddel på dette albumet. Styr derfor gjerne unna «Pretty» om du misliker mye voice box og ekstra teite genitalia-setninger. Den andre kvinnelige samarbeidspartneren, Fousheé, må ha gått noen runder med seg selv da hun ble spurt om å bidra, men hva hun tenkte eller fortsatt tenker, trenger vi ikke å spekulere i. Hun er i hvert fall med på laget her. Litt mer voice-vreng må visst til på psyko-svevende «We Saw The Sun!». Deretter er Diana Gordon tilbake på «Drive Me Crazy». Dette er en klassisk soul-duett som passer inn på den moderne Motown-plattformen. «Paint The Sky» er som en saktegående variant av The Weeknds «Starboy», og slik fortsetter det utover albumet. Fousheé dukker opp på «The Alchemist», og hun gjør sine saker bra her også. Avslutningen «Reach The Sunshine» høres ut som Funkadelic på syretrip med…Pink Floyd?

Lil Yachty har klart det spenstige kunststykket å hoppe fra relativt forutsigbar mumlende hiphop og trap til en ganske så interessant blanding av jazz, rock, funk og soul ikledd en passe psykedelisk kappe. Selv om flere av tekstene er i overkant enkle, holder, på generelt grunnlag, de fleste av låtene mål. Dette er fordi melodiene er ganske bra, samt at produksjonen fungerer rimelig godt. De kvinnelige vokalistene løfter også skiva ytterligere. Lil Yachty skriver ikke alle låtene helt alene, men om han vil komme seg et hakk videre (helst flere), bør nok det lyriske håndverket pusses på. Eller høvles over, for å følge artistens poetiske trend til nå. Alternativt bør han skaffe seg en redaktør med skarpslipt øks før tekstene går i pressa.

«Let’s Start Here» er ambisiøst og gøyalt på samme tid. Det er så mange elementer å ta tak i, og er du en person som synes at Lil Yachtys musikk har vært tøysete hittil, bør du være litt vågal å prøve deg på dette albumet. Noe er fremdeles umodent, men mest av alt funker dette som musikk du skal lytte til melodilinjene og kjenne på stemningen de gir, og ikke henge deg opp i tekst. Det finnes tusenvis av artister som behersker den delen av låtskrivingen vesentlig bedre. Bare for å dra inn nok en kjenning; varmen i produksjonen er til tider på nivå med en viss Quincy Jones i brytningen av 70/80-tallet, men der stopper også sammenlikningen. Totalresultatet er et ganske absurd, men imponerende forsøk på noe helt annet enn utgangspunktet for Lil Yachtys karriere. Dryss på med tjue år gammelt King Geedorah-aktig samplingsnurr i referansepakka, så nærmer vi oss et kreativt sammensurium som fortjener mer enn et halvår med ignoranse.