Local Natives – «Time Waits For No One»
(Loma Vista, 2023)
Så stort potensial uten å få det til å stemme skikkelig.
Indiepoprockerne fra Los Angeles er ute med sitt femte album, og de fortsetter i samme sporet som før med snille vokaler og fredfulle harmonier. I 2009 kom de inn på indie-scenen med debuten «Gorilla Manor», omtrent samtidig med Bombay Bicycle Club, og siden den gangen har de snekret trivelige melodier, stort sett i ruslemodus. Local Natives er mindre støyete enn ovennevnte band, mindre ekstravagant enn Vampire Weekend og Unknown Mortal Orchestra og har mindre fylde i lydbildet enn Whitney, Band Of Horses og Fleet Foxes. Så hva står vi igjen med da? Jo, en ganske melodiøst følsom kvintett hvor musikkens oppbygning kan minne litt om The Nationals oppskrift, og vokalene (jupp, det er flere av dem), tidvis, like fløyelsdelikate som Phoenix på sitt fineste. Liker du noen disse bandene kan du lese videre, men du kan også bli litt skuffet.
«Time Waits For No One» er, for fansen, et etterlengtet album etter fire år med stillhet. Local Natives overlevde pandemien som band, og resultatet er altså denne nye plata bestående av ti pene og pyntelige låter i den såkalte alternativsjangeren, hva enn det måtte bety for denne gjengen i praksis. Bandet omtales som et indierock-band, men dette er snarere ren indiepop. At de er blitt litt eldre, litt klokere og har utviklet seg som band, hører med, og de lager fortsatt behagelige låter. Dog drukner noen av dem i det store havet av trivielle tilfeldigheter, for ørene klarer ikke alltid å detektere de store variablene eller overraskelsene. At det luner sånn passe i øregangene er helt OK når man bare sitter og lytter, eller har Local Natives som bakgrunnsmusikk på kafé mens en varm Americano eller Caffè Latte inntas. Det er litt synd at det stopper der, for potensialet til å få fram noen ordentlige hits er til stede. Bare ikke på denne plata.
Det starter så fint med blant annet «Just Before The Morning» og «Empty Mansions», men så daler det raskt før «Hourglass» og «NYE» til en viss grad redder litt av albumet inn igjen. «Paradise» er for så vidt en helt fin avslutning, og et lite stykke uti låta til den toner ut, høres den litt mer eklektiske siden av Local Natives. Dette burde de gjort mye mer av. Om de bare hadde våget. «Time Will Wait For No One» er på ingen måte spennende, men heller ikke direkte svak. Det er noen anstendige øyeblikk her med koselige vibber, men totalt sett blir det meste dessverre litt for intetsigende når de ordentlige pophooksene uteblir.
«Time Waits For No One» har altså noen fine spor, men å snurre denne skiva til rillene knitrer av ihjelspilt glede, eller at digitale enheter går varme på grunn av euforisk strømming skal mye til. Har du derimot behov for å roe ned med passe tilbakelent musikk mens du leser eller dormer i hengekøya, er dette pent nok. Forstå meg rett; dette er på ingen måte dårlig, men beklageligvis litt for daft. Hvis Local Natives skal fortsette å figurere under definisjonen indierock, må de steppe opp ganske kraftig, for akkurat nå mangler de nerven og spensten til å være relevante for den sjangeren i lengden. Jeg håper ikke at albumtittelen er en selvoppfyllende profeti, men basert på denne skiva, må tiden sies å være i ferd med å utløpe. I alle fall om Local Natives fortsatt ønsker være interessante.
