Palehound – «Eye On The Bat»
(Polyvinyl, 2023)
Det har vært mange om låtskriverbeinet siden 2020, og Palehound har tatt et passende jafs av dette.
Den amerikanske indierock-trioen Palehound kom nylig ut med sitt fjerde album, og som tidligere leverer de passe fuzzy poprock som viderefører 1990-tallets grungebaserte strømninger, powerpop, alternativ folkrock og lo-fi. Det er rimelig å anta at artister som Mary Lou Lord, The Posies, The Lemonheads og Dinosaur Jr. ville vært på samme festival om Palehound hadde vært aktive tre tiår tilbake. Isteden fødtes bandets frontfigur ovennevnte decennium, så da er det nok mer naturlig å sammenlikne dem med den aktuelle tidsåndens Snail Mail, Bully, Waxahatchee og The Beths.
Palehound har holdt på i ti år, og vokalist og gitarist Ellen Kempner, eller El blant venner, er nå flankert av bassist Larz Brogan og trommeslager Zoë Brecher etter et par besetningsskifter. Det er altså ingen instrumentale formasjonsendringer i Palehounds lagoppstilling på «Eye On The Bat». Selv om noen anser dette sistealbumet som et soloprosjekt, er vel i praksis Palehound like mye frontfigur El Kempners alias som det er et band. Sånn sett har disse noen både rett og feil.
Ifølge Kempner selv, er musikken omtrent som dagboknotater, og denne gangen omhandler notatene forhold og brudd; egentlig det vanlige folk opplever om man er i tenårene, tjueårene eller er eldre enn som så. Livet, liksom. Lydbildet på «Eye On The Bat» består av, som den kvikke leser allerede har resonnert seg til, gitarer og trommer, og til tross for at det ikke er voldsomme stilendringer fra tidligere utgivelser, er det likevel forsøkt gjort noe mer energisk og sågar litt råere. Mindre lo-fi og mer rocka. Like fullt er dette veldig melodiøst. For El Kempner er ganske flink til å lage ivrig poprock.
«Eye On The Bat» starter bra med lett ironiske «Good Sex» som utspiller seg på eksens fødselsdag, og apropos kjipe hendelser på merkedager; på låta «Independence Day», jess, selveste 4. juli, slår paret altså opp. Herfra rutsjer Kempner av gårde med den passe grønsja powerpop-singelen «The Clutch», og denne framstår som både bitter og fengende. Tittelsporet funker bra når Palehound tar det noe ned til et slags lettpoppa lo-fi-nivå. «Route 22» er en kul poprocklåt som bare må høres. Her møtes 60-tallet og 90-tallet i en god blanding. Joda, Kempner vet hva hun driver med der hun überkjapt nesten blir venn med selveste Carole King i enkelte melodilinjer. «My Evil» er fin nok, men albumet dabber likevel litt av mot slutten. Låtene er greie nok, men det er mulig at ti stykker faktisk blir i overkant mye. Albumet fader ut med den søte og akustiske «Fadin’».
Totalt sett (eller hørt) er «Eye On The Bat» et ganske godt håndverk. Det er ingen tvil om at El Kempner har solid teft for energiske og boblende låter uavhengig av hvor nedstemte tekstene er. Om det ikke er direkte fandenivoldskhet Palehound formidler, er det i hvert fall nok kraft i musikken til å la seg rive med på det melodiske planet. Utfordringen til Palehound kan dog være at tusenvis av band og artister har sunget om livets fartsdumper før dem, og at uansett hvor ærlige og friske de er, kjennes det som at tekstene må treffe mottakeren litt ekstra for å kompensere for skivas musikalske variabler. Men bevares, Ellen Kempners personlige opplevelser og refleksjoner under pandemien har resultert i et absolutt hørbart album for både gamle og unge indie-fantaster.
