Godt for sjelen

Londoneren Isobel FitzRoy er kanskje ikke så godt kjent utenfor England, men hun har holdt på en liten stund og har siden 2017 utgitt tre album. Hennes musikk er soulbasert blues eller bluesbasert soul med litt jazz og gospel, som seg hør og bør, innimellom. Med storheter som Bill Withers og Janis Joplin som inspirasjonskilder, framstår Izo FitzRoys musikalske uttrykk som rytmisk og melodiøs eleganse kombinert med rå og kraftfull vokal.  

På sitt tredje album «A Good Woman» funderer Izo FitzRoy, med sine oppriktige tekster, over livet som hun lever og fokuserer samtidig på kvinnelig styrke. Fra tidligere er både debutalbumet «Skyline» og oppfølgeren «How The Mighty Fall» blitt godt mottatt i Storbritannia. Det første var en vellykket start, mens det andre dessverre mistet litt av den naturlige drahjelpen en alminnelig hverdag kunne gitt i 2020, grunnet pandemiens restriksjoner. Dog er Izo FitzRoy blitt ansett som en aktør å regne med framover, og årets album, bekrefter at hun har noe å gjøre på den musikalske scenen. Og selv om musikken hennes omtales som at den best passer for livescenen, samt at hun har nesten tosifret antall korister med seg på konserter, er denne skiva som å få en herlig opptreden rett hjem i stua.

Izo FitzRoy har benyttet ulike produsenter på sine utgivelser, og denne gangen er det Oscar de Jong fra det nederlandske musikkproduksjonskollektivet Kraak & Smaak som bidrar. Hans lekenhet høres godt på den utrolig digge bossa-inspirerte easy listening-låta «Give Me The High». Med FitzRoys ovennevnte musikalske fundament, ispedd enkelte folk- og rock-elementer, gir dette inkludert brillefint låtmateriale et svært harmonisk og dynamisk lydbilde. Her er det deilige souljazz-baserte blåsere, flytende tangenter, kul bass og både funky og latinske rytmer, som omkranser hennes udiskutabelt kule, småhese og voluminøse vokal.

Den emosjonelle pianolåta «God Gets A Little Busy Sometimes», som ender i et orkesterklimaks, er førstesingelen fra albumet, men det finnes andre låter som man bør lytte mer på. Faktisk hele albumet. Noen av de andre låtene ble også utgitt som singler, men det er ikke så viktig. Det viktige er at åpningssporet «Hope Divine» etterfulgt av «Chasing Days», «Call Me Pilgrim» og tittelsporet får fram den karakteristiske vokalen til Izo FitzRoy på en strålende måte. «Scram» beveger seg inn på dansegulvet med rytmer som, med godvilje, trekker i retning av Michael Jacksons «Wanna Be Startin’ Somethin’» innpakket i karibisk Khruangbin-aktig gavepapir. Noen lette discobeats finnes også på «Small Mercies», og «Call Me Pilgrim» kunne sneket seg inn på en Tracy Chapman-skive. «Keep Your Light On Me» er en låt du tror du har hørt på 70-/80-tallet, men du fikk nettopp med en Wilson Pickett-blåserrekke på kjøpet. Om du tenker at Isobel FitzRoys musikk og formidling egentlig er den perfekte miksen av Randy Crawford og Michael Kiwanuka, er det sannsynligvis en grei oppsummering. Lytt til chille «Somewhere Beyond The Wreckage» og avslutningen «Love And Affection». De bør i hvert fall framkalle noen slike assosiasjoner.

Til tider kan det være ganske vanskelig å finne gode soulalbum. Noen av dem virker å være bleke kopier av tidligere utgivelser, og på andre nyere skiver blir låtene forutsigbare og produksjonen for glatt og kjedelig. Dette gjelder ikke for «A Good Woman». Dette er et ordentlig gjennomført album hvor alle relevante ingredienser er rikelig fordelt på 14 låter i en solid produksjon. Det skal selvsagt bra låtmateriale til for å fenge lyttere, men magien til Izo FitzRoy ligger i stemmen og innlevelsen hennes. For denne dama er både selvransakende og livsbejaende på samme tid, og slik blir det gjerne rimelig fin soulmusikk av.