Er elektronisk metall det samme som metallisk elektronika? Og blir det fest? La oss finne ut av dette når vi setter søkelyset på to av vårens friskuskonsepter.
As Everything Unfolds – «Ultraviolet»
(Long Branch Records, 2023)
Post-hardcore-bandet As Everything Unfolds fra Buckinghamshire, England, opererer i landskapet mellom band som Linkin Park og Conquer Divide, og de kan også fremstå like såpeglatt og velpolert ved første møte. Deres andre album «Ultraviolet» er dog mer enn bare electronic metal Det har mye å gjøre med vokalen til Charlie Rolfe fordi han klarer å lage plass til seg selv og sin fine stemme. Dette blir på mange måter som en heavy Røyksopp-variant, der grunnmusikken er velkjent, og dertil krydres med tilpassede vokalister som kan løfte helheten opp fra det forutsigbare.
Albumet åpner fint med tittelsporet «Ultraviolet», og sammenligningen med Conquer Divide virker åpenbar. Deretter har vi et fint høydepunkt i «Felt Like Home» hvor vokalen er det mest spennende. Musikalsk kan dette minne om et Eurovision Song Contest-bidrag, men noen ekstra fine vendinger gjør låta vesentlig mer interessant enn som så. Låter som «Saint Or Rogue» og «Slow Down» holder også engasjementet oppe, mens andre bidrag bare faller igjennom. Noen musikalske banaliteter er uunngåelig i denne sjangeren. Volumet vris til 7, for noen av låtene kan selvsagt guffes opp rimelig høyt.
Melvinator – «Rise Of The Melvinator»
(Bottles To The Ground, 2023)
Eric Melvin er mest kjent som gitaristen i punkrock-bandet NOFX, og har holdt det gående der siden 1983. Og med lang fartstid også som produsent og DJ, begir han seg ut på en metallisk elektronica–trip av de sjeldne. Dette er som en endeløs kampscene i en av Matrix-filmene, og innbyr verken til peiskos eller samtaler i parforhold. Dette er på en måte «Rett Opp Og Ned» med Lars Vaular i drøye halvtimen. Konseptet er gøyalt, men vanskelig å hoppe til fra start til slutt.
Albumet består av sju NOFX-låter i nye klær, hvorpå «American Errorist» fra 2003 både åpner og avslutter albumet. «Suits And Ladders» fra albumet «Coaster» er betydelig Scooter-isert, og fremstår egentlig bedre enn originalen (som ikke akkurat har verdens beste lyd). Og det kan vel egentlig sies om de andre tolkede NOFX-låtene også. Punkrock, eller garasjerock, om du vil, var fra hine hårde dager ikke akkurat kjent for et fyldig lydbilde. Liker du NOFX-låtene, og er åpen for EDM-sjangeren, har du en match made in heaven med denne utgivelsen.
Eric Melvin skal få litt cred for å prøve å blande to sjangre som står rimelig langt fra hverandre. Det hadde likevel vært mer imponerende om han laget punkrock av EDM-låter, men smaken er som baken… «Rise Of The Melvinator» avsluttes som nevnt med enda en tolkning av «American Errorist», og denne versjonen er som en klatt rømme på en habanero-utsatt tunge en fredagskveld etter 25 minutter med flat pedal frem til da. Til tross for Massive Attack-lignende tolkning, er totalinntrykket av skiva såpass stressende at volumet skrus til moderate 6.
