RF Shannon – «Red Swan In Palmetto»
(Keeled Scales, 2023)
Herlig landskap av chill og kosmisk americana dirigerer deg et sted mellom hengekøya med utsikt mot havet og på veien i bobilen.
Amerikanske RF Shannon bestående av Shane Renfro og kumpaner, har laget en skive du kan nyte i reisemodus uansett tilstand. For omtrent ti år siden gjorde texaneren Shane Renfro et eksperiment i forbindelse med familietreets åndelige koplinger i ulike generasjonsledd, og dette medførte rimelig nisjebasert låtskriving. Like fullt er ikke nødvendigvis dette musikk som ikke er spilt før. Tvert i mot. Her er det nok av referanser. Det er kanskje bare slik at ikke alle ingrediensene vi finner i denne gryta, er blitt tilberedt på nettopp denne måten tidligere. I tillegg er begrepene som kan benyttes ganske frie. Dette er kosepsykedelisk indie-country som er såpass svevende at americana-folket famler etter folk-faktoren samtidig som de sannsynligvis gjenkjenner fjernbollefølelsen fra Laurel Canyon. Eller som Renfro skal ha sagt om egen musikk: «for myk for psych-scenen, for Texas-tordenvær for California-solskinnet».
Så da gjenstår dechiffreringen av det hele. RF Shannon-konstellasjonen høres ut som en blanding av Iron & Wine, Lukas Nelson og Jonathan Wilson. Den framtredende lett hese, myke og smygende vokalen som umiddelbart minner om produksjonen på sistnevntes Nashville-innspilte album «Dixie Blur», setter et særegent preg på «Red Swan In Palmetto». Dette er i korte trekk americana-basert indierock hvor elegante melodier og behagelig poprock-stemme smeltes sammen til en virkelig deilig nistepakke du bør ha med deg på piknik, interrail, eller jordomseiling. Slik er gjerne musikken noen av oss trenger når sommeren kommer. Og den første sommermåneden er jo absolutt nært forestående.
«Red Swan In Palmetto» starter like godt med låta «Palmetto» og først høres den ut som en avart av «The Chain» med Fleetwood Mac hvor man bare venter på Stevie Nicks’ og Lindsey Buckinghams vokale inntogsmarsj, men plutselig går den stemningsmessig mer over til «Planet Caravan» med Black Sabbath. Her er det brillefin nedpålyd med kult mantrateppe som om Iron & Wine infiltrerte Marcus’ «Captain Zella Queen» ikledd tydelige banjostrenger. Denne låta har alle mulige greier i seg, men likevel funker den som en soleklar standard for resten av skiva. Singelen «Abalone» følger på med godsløve disco-fioliner. Dette er så pent for øret at det er vrient å beskrive. Som om ikke dette var nok; 70-tallsimpulsene fortsetter med «Midnight Jewelry» og lyden av soulrock-riff, og det er bare å ta med seg både Rod Stewart og Dr. Hook på tur tilbake i tid. Du vet den okergule disen av hippier i salig mellommenneskelig omfavnelse og treklemming, der følelsen av at alt er fint beroliger sjelen…og på toppen av det hele, er det bare å nyte en dæsj av «Sound And Vision»-rytmer og steelgitar mens sola steker; altså er dette smak av sommer. Liker du denne lyden, er det bare å ta med seg Devendra Banhart-aktige «Dublin, Texas» eller «Cedar Perfume» og «Casinos In The Wild» i samme slengen. Skulle du derimot ha behov for litt mer country enn allerede nevnte låter, er det bare spille «So Down Low». I grunn kan man bare sette på hele albumet, for selv om et par av de unevnte muligens ikke er like sterke, er helheten så gjennomført bra at alle låtene kan gå på rotasjon over lengre tid.
RF Shannon har skapt et strålende lydbilde for alle som fikser kombinasjonen av country-strengeinstrumenter og vestkystinspirert indiepoprock. Lytter man på tekstene, havner man på et metanivå hvor bilder og symbolikk sikkert kan tolkes på flere individuelle plan. Selv velger jeg her å vektlegge den eminente lyden av RF Shannons musikalske påvirkninger. At Shane Renfro fra Austin har med seg litt country i sekken, er i grunn ikke så underlig. Nå har vel Austin en musikkscene som byr på det meste man kan ønske seg, og på «Red Swan In Palmetto» er det altså solide innslag av pop, rock og soul i alle mulige varianter. Palmetto finnes tydeligvis også i ulike former og farger; enten som geografisk lokasjon, kosttilskudd, i malingspann eller rett og slett som palmeart. På samme måte er denne musikken rimelig rammeløs, men den blir aldri kaotisk. Det er noe med det som bare flyter, for i hovedsak er dette albumet digg, kunstnerisk og avslappende.
