Kledelig hamskifte

Den amerikanske indie-artisten Sabrina Teitelbaum gikk noen år under navnet BAUM der hun serverte musikkscener lett alternativ popmusikk. Under pandemien gikk hun derimot lei av hele pop-prosjektet, og fant ut at hun ville gå i en tyngre retning. Tyngre enn pop, vel å merke. Et stilskifte var under oppseiling, og sammen med søsteren kom hun på navnet som skulle fronte hennes nye grunge-inspirerte indierock-pakke. BAUM ble plutselig omdøpt til Blondshell, og sommeren 2022 debuterte Blondshell med låta «Olympus». Det var produsenten Yves Rothman som oppfordret Teitelbaum til å lage flere låter av denne sorten, og nå er denne altså blitt den første singelen fra årets debutalbum.

«Olympus» er en «Come As You Are»-aktig låt, men høres egentlig mer ut som noe Fiona Apple og Liz Phair kunne komponert sammen enn Kurt Cobain. Det er på det rene at arrangementene på langspilleren er ikke revolusjonerende, for 90-tallet dekket det meste av de musikalske stilartene Blondshell leker med her. Like fullt virker denne gjenkjennbarheten som en helt riktig ingrediens når Blondshell formidler sine ufiltrerte låter. Med skivas korte intro-låt, «Veronica Mars», peker Blondshell oss eksempelvis i retning av filmatiske scener fra noir-serien som startet i 2004, og som Teitelbaum åpenbart fant forstyrrende for snart tjue år siden. I hvert fall synes hun å ha oppfattet noen av de relasjonelle bindingene som visualiseres der, som annerledes enn det hun selv føler på privat plan.

På dette ni låter lange albumet har Blondshell skapt en helhet som er tydelig influert av en lang rekke av artister. Stilige «Kiss City» er som en litt mindre skranglete Courtney Barnett-låt med sterk vokal. «Salad» har et enda kraftigere refreng, og den bakenforliggende lyden av trommer og bass er glimrende elementer når Teitelbaum drar på vokalmessig. «Sepsis» fortsetter i samme retning. Den er fin, men er ikke like sterk. «Sober Together» og «Dangerous» er av det rolige slaget. «Tarmac» ville gjort Kristin Hersh stolt, men den kunne like gjerne havnet på et Girl In Red-album. Her høres Teitelbaum langt på vei ut som Marie Ulven. Av alle de solide låtene på dette selvtitulerte albumet, er «Joiner» en liten indiepoprock-perle, og jeg venter når bare på at Boygenius-konstellasjonen utvides fra tre til fire medlemmer.

Los Angeles-artistens landskap er som en nøye gjennomtenkt noise-pop-oppskrift basert på 90-tallets alternative musikkscener blandet med Teitelbaums personlige betraktninger og frustrasjoner. Dette er ganske så godt håndverk, hvor tekstene om sinne, sorg, skeivhet og sosial angst vitner om evnen til å formidle alvorlige temaer og refleksjoner i humoristiske vendinger. Med Blondshell virker det som om Teitelbaum har funnet seg selv med litt Veruca Salt og PJ Harvey i kulissene. Det er imponerende hvordan hun har klart stilskiftet på såpass kort tid, for det er ganske tøft å bryte med sitt forrige artist-jeg og klinke resolutt til med et vesentlig mer skittent og mørkere uttrykk enn hva BAUM var. Hun kastet både sitt tidligere alter ego og EP-initiativet av BAUM med sin «Fuckboy» ut av vinduet, og siden har ingen sett dem. Blondshells framtidige bevegelser blir spennende å følge, for bra låtsnekring virker å være svært naturlig for henne.