Ventepølse

Hva gjør man når interessen må holdes oppe før neste album? Jo, man spiller inn noen coverlåter og pakker dem inn i eget format. Svenske Ghost kunne angivelig laget et helt album av andres låter, men nøyer seg heldigvis med EP-formatet. Vi får coverlåter av artister som Television, Genesis, The Stranglers, Iron Maiden og Tina Turner. Sånn kan man holde på når man surfer på den prisvinnende braksuksessen «IMPERA» fra 2022.

Ghost kan jo både spille og synge, så det går for så vidt greit å gi ut coverlåter. Kanskje særlig Genesis sin «Jesus He Knows Me» fra 1991 kler det massive lydbildet Ghost draperer den i. Televisions «See No Evil» fra 1977 er passe livat og grei som “spøkelseslåt”, og kanskje det er en slags tribute til den legendariske frontfiguren Tom Verlaine som gikk over i en annen dimensjonen i januar? The Stranglers «Hanging Around» er også en 1977-låt som tåler Ghost-krydderet, og jammen har de ikke lurt inn litt av intro-soloen i Metallicas «Fade To Black» også. Iron Maidens «Phantom Of The Opera» fra 1980 er det ikke så mye å gjøre med. Den blir tilnærmet lik originalen, bortsett fra litt tangenter og lett tolkning av solopartiene. Tina Turner (R.I.P.) sin «We Don’t Need Another Hero» fra 1985 får også ekstra kjøtt på beinet. Ghost gjorde sin tribute uten å vite hva som skulle skje, men forhåpentligvis smiler heltinnen anerkjennende av både det fyldige lydbildet og Tobias Forges sterke vokal, som nesten er beyond Thunderdome.

«Phantomime» kan ikke tas for seriøst. Det er mer en hyllest til band, artister og låter som har inspirert Ghosts-medlemmene. Og det er ikke helt uvanlig at band koser seg med å spille coverlåter undercover under radaren, så det var nok kjapp vei til mål for denne utgivelsen. For øvrig skal Ghost ut på ny langstrakt turne, så da har de også et avslutningsnummer eller to ekstra i bakhånd. Er du blodfan av Ghost er denne utgivelsen kanskje et must, for alle andre er den kanskje ikke så viktig. Men ta gjerne på partyhatten og gi den et forsøk likevel. «Phantomime» kan dra opp stemningen i rett setting.

Konseptuelt står denne EP-en til svært lavt volum, for ventepølser og coverlåter blir i utgangspunktet rimelig tynt når vi vet hva Ghost virkelig kan levere av grom musikk. Like fullt er gøyal-faktoren svært høy, og bandet drar frem gode låter som i seg selv står til høyt volum. Derfor ender det igjen, jamfør forrige anmeldelse av Ghost, med et ambivalent og festlig volumnivå.