Indre demoner

Frontmann og vokalist Matt Berninger, gitartvillingene Bryce og Aaron Dessner og de rytmiske Devendorf-brødrene, Bryan og Scott er ute med sitt niende The National-album. Denne produktive gjengen lager alternative låter som preges av små underliggende nyanser og melodilinjer som glir smektende mellom Berningers lavmælte og knirkete vokal. Stemmeleiet er stort sett på samme nivå uansett låt, men det er nettopp dette som er magien med The National; miksen av Berningers fredfulle form og den instrumentale subtiliteten. For Berninger er ingen gapatrost som bare gauler ut sine ord som vokale C-momenter. Han formidler dem med bestemthet og sårbarhet på samme tid. Det er egentlig litt av en kunst å gjøre dette gang på gang i omtrent 20 år uten å falle for vokalakrobatiske fristelser.

Gjennom hele karrieren, har The National i stor grad høstet tilfredsstillende omtale. Bandet overrasker sjelden, men det gjør ingenting når kvaliteten er høy nok. Mitt høydepunkt var nok albumet «Trouble Will Find Me» fra 2013. Det er likevel ingen tvil om at The National har litt gull på lur både før og etter akkurat den skiva, selv om ankepunktet er at de tidvis kan oppleves som ensformige. Til tross for at det har gått noen år siden forrige album, har ikke bandmedlemmene ligget på latsiden. Matt Berninger ga ut soloplaten «Serpentine Prison» i 2021, og Dessner-brødrene har vært innom alt fra klassiske verker og filmmusikk til indierock og country-pop. Også støttet de søsteren Jessicas og Rebekka Karijords prosjekt, Complete Mountain Almanac, som kom ut tidligere i år. Selvsagt har også Devendorf-gutta bistått andre musikere i denne perioden. Fullbookete kalendere stoppet likevel ikke amerikanerne fra å sy sammen en egen pakke.  

Med «First Two Pages Of Frankenstein» serveres et ganske så fint album, og lydbildet er som forventet. Formelen funker for denne gjengen, men det gjør absolutt ingenting at gjestevokalister som Phoebe Bridgers, Sufjan Stevens og Taylor Swift er med nå. Dessner-brødrene har samarbeidet med Swift flere ganger, så hun var sikkert ikke vrien å be om litt hjelp. Det nylig omtalte Boygenius-medlemmet Bridgers gjør det som hun alltid har gjort når hun bidrar for andre artister: brillefint. Lytt til «Your Mind Is Not Your Friend» og «This Isn’t Helping», så skjønner du hvorfor Conor Oberst, Lord Huron og, nå også, The National vil leke med henne. Matt Berninger innleder med «Once Upon A Poolside» med sin lettere rue stemme. Akkurat her er den ikke like skrapete som ellers, for jevnt over høres han litt ut som tidligere Red House Painters- og nåværende Sun Kil Moon-sjef, Mark Kozelek. Berninger trøblet en lengre periode, og denne låta innleder albumets reise. Dessuten er låta et samarbeid med Sufjan Stevens, så uansett hvor tung tematikken er, pleier det meste med ham på laget å bli ganske snilt.

De stilige singlene «Eucalyptus» og «New Order T-Shirt» følger på, og det slår meg at det er nettopp de fem singlene som hittil har kommet ut som er bærebjelkene på skiva. «Tropic Morning News» er nok min favoritt. Mulig fordi den minner meg litt om låter som de ti år gamle «Demons» og «I Should Live In Salt» med noe lydsnurr som ville vært Psychedelic Furs verdig. Med Phoebe Bridgers og Taylor Swift som bidragsytere på henholdsvis «Your Mind Is Not Your Friend» og «The Alcott», får låtene særdeles utfyllende vokalklang. Og de som har plukket ut denne bunken av singler har i hvert fall forstått formålet med slike utvelgelser, så her er det bare å spille i vei. Dersom enda en singel er påtenkt, antar jeg at «Alien» og «Grease In Your Hair» er brukbare kandidater; litt avhengig av om bandet, rent tempomessig, vil ta det hele ned eller opp.

«First Two Pages Of Frankenstein» er allerede blitt omtalt som The Nationals «Frankenstein»-album, og det består av 11 spor der omtrent halvparten av dem er tilfredsstillende singlemateriale. Resten av låtene glir, som vanlig, ganske pent inn i det kjente low key-landskapet med elegante arrangementer og god lyd. Skiva er produsert i Aaron Dessners Long Pond-studio i New York, og Matt Berningers poesi er muligens viktigere og mer framtredende enn på lenge. Med pandemi og depresjon fremdeles friskt i minnet, er kompliserte forhold og fremmedgjøring temaer som synes å måtte bearbeides. Musikken er, som antatt på forhånd, akkurat passe melankolsk og har den delikate kvaliteten som lyttere fortjener. Det viktigste er nok signalet om at det er mulig å komme seg helskinnet gjennom en depresjon. «First Two Pages Of Frankenstein» kan gjerne benyttes som terapi, men det aller beste er selvsagt om «Frankenstein» forgår, og kun lytting består.