Ingen a-ha-opplevelse

Å fortelle noe nytt om a-ha er ikke enkelt. For når de kommer med ny musikk, er det nesten like hellig for nordmenn som en Holmenkollen-søndag med pølse på termos og lange hopp i tåka. «True North» er trioens første samling låter siden 2015, og deres 11. studioalbum.

Selv om kanskje andre nordmenn er blitt mer kjente der ute i den store verden enn a-ha, så har de like fullt vært et godstog internasjonalt. Da de virkelig slo gjennom på det andre forsøket med «Take On Me» i 1985, ble de store globalt. De senere årene er det primært Tyskland og andre ymse steder som har holdt seg oppdatert på hva bandet har holdt på det. Pluss Norge så klart.

Det hadde seg sånn at jeg bodde på hotell i Bodø en måned med familien på grunn av vannskader i eget hus. På det samme hotellet bodde produksjonsfolka til «True North»-filmprosjektet til a-ha. Det var aldri kjedelig i matsalen der det hørtes hvordan man måtte takle alle utfordringer med været, og sommeren som definitivt hadde «moved on». Det skapte visst mengder med telefoner og vennetjenester for å få gjennomført prosjektet. Derfor har jeg vært ekstra spent på hva de har kommet opp med denne gangen, med all denne nordnorske luften i lungene.

«True North» var egentlig tenkt som en livestudio-session, men ideen vokste til å bli filmen «True North» med filharmoni og hele den eksotiske nordnorske pakken. Målet var visst å vise hvor trioen var fra, og hvordan de som folk er en del av naturen. Vel og bra det, selv om gutta fra det sentrale Østlandet sannsynligvis ikke heier på Bodø/Glimt til vanlig. «True North»-filmen er som en lang musikkvideo med låtene på albumet i samspill med råflott norsk natur. Men denne anmeldelsen omhandler altså albumet, ikke filmprosjektet. Så hvordan er nå denne nye musikken?

Morten Harket har latt de andre gutta stå for all låtskriving. Uvisst av hvilken grunn. Kanskje for å kunne komme igjennom prosjektet uten for mye styr og krangling? Saken er uansett den, at muligens det viktigste instrumentet i bandet ikke har fått påvirke hvordan man skal fremstå. Noe som preger majoriteten av låtene. Det begynner i alle fall fint med åpningslåta «I’m In». Akkurat da tenker jeg det samme. Jeg er med videre, for dette var veldig fint. Samt et budskap om at det går bra til slutt med litt triangel og fløytespill fra filharmonikerne i Arktisk Filharmoni. Pakken er nydelig.

Men så går det på rattata med vinglete jazzinspirerte låter som bandet egentlig ikke håndterer særlig bra. «Hunter In The Hills» er andre låt ut. Her burde Morten Harket definitivt ha meldt seg på i diskusjonene, for vokalen blir for ofte hengende i ingenmannsland uten retning og rød tråd. Det samme kan sies om musikken, hvor bandet fremstår som bakgrunnsmusikanter uten noe på hjertet. Det humper hit og dit i de forskjellige melodilinjene på samme låt. Arktisk Filharmoni klarer heldigvis å holde flere av de stussligste låtene sammen, men preger også de gode låtene i overkant mye. Smak og behag akkurat det antagelig.

Tittelsporet «True North» er nok det mest a-ha’ske sporet på albumet. Det kommer av det «Stay On These Roads»-lignende arrangement som gjennomsyrer store deler av låta. Og det er ingen dum referanse, for da er vi nær det soundet bandet er kjent for. Og når vi først er inne på «dette-høres-ut-som»-temaet, så kan «Forest For The Trees» litt for ofte minne om «The Living Daylights», selv om de sniker inn noen rare jazza vendinger musikalsk også her. Det fungerer helt greit, men ikke mer enn det.

«You Have What It Takes» er en koselig liten låt som minner en hel del om Tears for Fears sin «Woman In Chains», uten forkleinelse for noen av de to låtene. For nettopp denne låta er en av de beste på albumet. «Summer Rain» er nok min favoritt, den er følsom og har nerve. I tillegg til at de faktisk høres ut som a-ha uten å kopiere seg selv. Nå skal det nevnes at jeg i skrivende stund ikke har rukket å se filmen «True North». Musikken vil antakeligvis få bedre kontekst, men etter de første rapportene å dømme, kan det virke som om fantastisk nordnorsk natur ikke redder kaka.

På albumet sliter jeg med å fange opp det bandet, etter eget sigende, ønsker å formidle med prosjektet. Men jeg hører helt klart at musikken kan passe til levende og fortellende bilder. Av albumets elleve låter, er det omtrent halvparten som funger greit.  Dermed blir «True North» en middels lytteopplevelse, og havner midt i ingenmannsland. Også på volumskalaen.