Oppjustert meny

Red Hot Chili Peppers – «Return Of The Dream Canteen»

(Warner Records)

Fra mild peppermix til sløy funk-o-rama.

Red Hot Chili Peppers, eller RHCP, om man vil, kom med albumet «Unlimited Love» tidligere i år. Dette ble ikke spesielt godt mottatt her på Volum11. Skiva var en svak samling låter av hele 17 tvilsomme kreasjoner som ikke hang sammen i det hele tatt. Du kan for øvrig lese forrige anmeldelse her. I lys av dette, var det ikke de store forventningene til denne annonserte «Part Two» av skrivekløen til bandet.

Intet er endret. Anthony Kiedis er som vanlig i front og Chad Smith trommer trygt. Flea hamrer fortsatt løs på bassen og John Frusciante drar i øvrige strenger. De samme folkene er altså med, og dette nye utvalget av låter er hentet fra den samme «100-låter-poolen» RHCP kreerte forrige album fra. Nå er ikke alt bare deilig krydret i pepperland, men denne utgivelsen smaker betydelig bedre enn forrige. Det åpner veldig overraskende og friskt med «Tippa My Tongue», før det blir et lite mellomsteg med «Peace And Love» på vei til «Reach Out». Sistnevnte er helt på høyde med andre bra saker som har kommet fra RHCP.

Som på forrige utgivelse, må vi her forholde oss til 17 låter igjen. Altfor mange denne gangen også. Kvaliteten på låtene spriker som sist, men på «Return Of The Dream Canteen» er det vesentlig flere gode låter. «Fake As Fu@k» lukter for eksempel av gammel RHCP-lekenhet med Flea i kjempeform på bass. Gøyalt! Det er funky vibes som står i fokus på «Return Of The Dream Canteen», og det er mulig å leke mye med denne sjangeren. Noe de også gjør. Tidvis trøkker de også ordentlig til, men kanskje litt for sjelden.

Å høre hele albumet i en smell, blir på mange måter som å se på Lindmo. Ikke damen, men programmet. Konseptet fungerer, men det er for mange dølle gjester med historier som skal få oss til å føle. Og sånn blir det her også. De samme følelsene om tidstyveri sniker seg inn. Likevel er det her som der, selvsagt også glimt av bra saker. I en ellers ganske bedrøvelig låt som «Carry Me On», glimter eksempelvis John Frusciante til med noen smakfulle riff.

Konklusjonen blir at Red Hot Chili Peppers fint kunne tatt de beste låtene fra «Unlimited Love» og «Return Of The Dream Canteen», og akkurat fått til et skapelig bra album. Slik som strategien deres tilsynelatende er nå, er det som å måtte lete etter smågodt i mørket, i en pose innkjøpt av noen andre. Og da blir det langt mellom godbitene. Ikke vet jeg hva slags kontrakt RHCP har med Warner Records, men det kan muligens være noe så enkelt som at California-gjengen bare må produsere ett eller annet i henhold til avtale.

Mitt regnestykke tilsier at ut fra de 100 låtene de begynte med, er 34 brukt opp på årets to utgivelser. Da har Red Hot Chili Peppers og plateselskapet fremdeles 66 låter på lur til fremtidige utgivelser. Det er lov å håpe på fortsatt fremgang, for «Return Of The Dream Canteen» er milevis bedre enn «Unlimited Love». Volumet skrus derfor opp et par hakk siden forrige skive.