Tony Molina «In The Fade»
(Summer Shade)
Her er nok et komprimert album fra den tidligere D.I.Y. hardcore-fyren som fant seg selv med herlig skranglete indierock et stykke inn på 2000-tallet, og dæven så effektivt og fint.
«In The Fade» er Tony Molinas siste langspiller…eller, vent nå litt…definisjonen av langspiller bør omformuleres noe her. På bakgrunn av antall låter, som i dette tilfellet teller 14, vil det være en riktig tolkning, men tatt i betraktning at alle disse låtene til sammen utgjør ca. 20 minutters spilletid, er langspillerbegrepet allerede bøyd i en underlig retning.
Ikke helt uventet er dette albumet særdeles konsist, slik de foregående utgivelsene til denne krabaten også har vært. Med unntak av Molinas debut-EP under konseptnavnet Ovens, som til alt overmål hadde en låt på nesten fire minutters lengde, er alle låtene til Molina kjappe pucker som ligger langt under kravet for radiospilling. Skjønt dette er ikke listepop, og på denne nye skiva er samtlige låter mellom 0,32 til 1,55 minutter lange. Men du verden hva Tony Molina får ut av dem, og du verden hvordan han får lyttere med sans for gitarbasert skranglerock til å hige etter mer.
Tony Molinas utgivelser av soloskiver under eget navnetekke, inneholder den særegne blandingen av alternativ, nesten grungy fuzz, og akustisk gitarplukking inkorporert i svært melodiøs melankoli; som Teenage Fanclub i glansdagene, en powerpop-ish lyriker som Matthew Sweet, eller rett og slett en anelse nedpå-The Beatles. Siden denne skiva er så altfor kort, virker det i utgangspunktet meningsløst å gå nærmere inn på hver låt fordi hver av dem antakelig er ferdig før man får fullført omtalen, men, jeg gir det skudd allikevel. Vådeskudd eller ei.
Albumet åpner med den svært behagelige og pianobaserte instrumentalen «Aye Aye My My (Into The Fade)», og etter et drøyt halvminutt er den ferdig. Derfra går det hurtig slag i slag. Det vil si; låtene er generelt rolige og ofte ned på balladenivå. Tenk lettfattelige barneregler med eksepsjonelt gode toner og temaer tilpasset voksenverden.
«The Last Time» bæres av noen Thin Lizzy-esque gitarer, og går kjapt over i harmonier som nettopp Teenage Fanclub ville siklet etter. Og nå går det unna i Teenage Fanclub-aktig modus, for «Not Worth Knowing» starter omtrent som The Fannies’ «About You» og går egentlig over i hvilken som helst Teenage-oppskrift etter dette. «Leave This Town» er som skapt for nevnte bands «13-album, som kom for nesten tretti år siden, med melankoli og sløy fuzz, og som på under to minutter glir over i en strengespillende nattasang. Samme er det med «All I’ve Known». «13»-assosiasjonene slipper ikke taket, for den bittersøte saken «Fuck Off Now» klamrer seg også til samme lydbilde. Bittersøtsak, faktisk.
Jeg skrev i en tidligere Teenage Fanclub-anmeldelse at Young Guv burde fylle rollen som Raymond McGinley etterlot seg da han stakk av til Lightships, men om ikke det skjer, er Tony Molina, et hett tips. «Don’t Be Far» er en fredelig liten miks av Elliott Smith i «Gudfaren»-temaets ånd og The Beatles. Og apropos Elliott Smith og The Beatles; «Song For Friends» bare forsterker de referansene. «Ovens Theme Pt. 4» er for øvrig som introen.
«I Don’t Like That He» er et aldri så lite høydepunkt på hele 1,28 minutter hvor Matthew Sweet, Norman Blake og Elliott Smith hypotetisk sett kunne ha vært sufflører og diktert låta. Eneste skår i gleden er at låta er så kort; noe som hypotetisk sett kunne skyldtes at de aldri ble enige om hvordan denne skulle fortsette. Sånn rent hypotetisk, altså. Eller at Tony Molina bare tenkte han hadde vært raus nok på tid, og derfor bare parkerte denne lille perlen av en indierocklåt. Og «Burn Everyone», da. Noen ganger virker det som skotske Norman Blake har inntatt den musikalske sjelen til californiske Molina. Eller at Elliott Smith spøker i kulissene på «Four Sided Cell» før George Harrisons gitar virker å snike seg inn på «Years Ago Pt. 2». Sweet Lord, det er flere år siden den var i aksjon. Avslutningslåten «Fluff» er deilig strengespill som jeg tenker både Stanley Myers og John Williams kunne vurdert om de ikke hadde lekt seg fram til «Cavatina» for ca. femti år siden. Men skulle en oppfølger av Forrest Gump komme, kan «Fluff» fint fungere som filmmusikk, en slags FG-suite nr. 2 i strengespill. Litt på samme måte som «Cavatina» var i «Hjortejegeren». Såpass pent er dette.
At den amerikanske gitaristen og vokalisten med bakgrunn fra vesentlig hardere California-band fant på å gå sin egen vei, var et veldig bra valg. Altså; hvis man vil pønkeblåse hjernen ut med Caged Animal eller Dystrophy, må man gjerne gjøre det, men for egen del setter jeg pris på at Tony Molina har det fint som soloartist i et melodiøst og sløyt indierock-landskap. Det er like fullt verdt å påpeke at ett av hardcore-prinsippene har fulgt ham videre. Effektiviteten. De korte låtene med plutselig avslutning. «Sånn, nå er det ferdig!» er både frustrerende og kult på samme tid. På den ene siden ønsker man å høre mer av hver låt, og på den andre siden kan mannen, basert på eksempelvis tre album, spille rundt femti låter på bare en times konsert.
Tony Molina tøyser ikke, han vil fortelle deg mye på kort tid, så er det opp til deg om du helst liker å konsumere historier av roman- eller novellekarakter, eller om haiku, klassiske dikt eller prosadikt er mer for deg. Molina kaster i hvert fall ikke bort tiden med snikksnakk der han antakelig allerede slentrer rundt i San Fransisco-traktene og samler materiale til neste skive. Det er sikkert gjort på en dag eller to. Så da er det bare å glede seg til flere turbofortellinger og skranglete indiepoprock.
