Young Guv – «GUV III»
(Run For Cover Records)
Og der kom det endelig igjen noe snadder fra Canada. Ben Cook alias Young Guv byr nok en gang et vårlig eventyr med den karakteristiske blomstringen i coverarten, og både glimt og tårer i øyekroken.
Når man snurrer Young Guvs skiver føles det egentlig alltid som våren er rett rundt svingen. Ikke nødvendigvis tematisk eller eksplisitt tekstlig, for der har han, som gamle Matthew Sweet, en tendens til å vikle seg inn i klossete kjærlighetskomplikasjoner som han stort sett har problemer med å finne veien ut av igjen. Men Guv-krabatens melodier er like fullt laget for den gryende delen av året, og uavhengig av at «hun» stadig forvirrer ham, er det kanskje ikke tilfeldig at det nye albumet kommer ut akkurat nå?
Ovennevnte Mr. Sweet og The Posies var typiske eksponenter for slik studentaktig powerpop på 90-tallet, og Young Guv har muligens kommet inn som sjangerens redningsmann siden hans produksjoner framstår som noe av det bedre siden den første powerpop-bølgen fadet ut. Kort kan man si at forgjengerne «GUV I» og «GUV II» hadde flere høydepunkter som effektivt bidro til en slags powerpop-revitalisme for noen år tilbake, og samtidig også et gjennombrudd for Young Guv. «GUV III» fortsetter trenden med en vårkolleksjon av stadig voksende poprocklåter.
Ben Cook, med fortid fra punkebandet (!) No Warning, har her snekret sammen elleve låter på en drøy halvtime. Slikt kan sikkert oppfattes som heseblesende, men det kan selvsagt være et bevisst valg å benytte punkoppskriften hvor det er om å gjøre å stappe inn flest mulig låter på kortest mulig tid. Men her er det musikalske uttrykket selvfølgelig ganske så annerledes. For mannen har helt klart teft for glitrende harmonier og vokalen passer perfekt til lydbildet med Sloan-klingende gitarer, opp-pitcha Teenage Fanclub-vokal og et snev av Josh Rouse i kulissene. Eksempelvis er «Couldn’t Leave U If I Tried», «Only Wanna See U Tonight», «Good Time» og «Same Old Fool» låter som absolutt kan måle seg med tidligere topper.
«GUV III» er jevnt over mer av det samme som foregående album. For de som har et forhold til Young Guv fra tidligere, vil jeg anta at dette umiddelbart virker en anelse flatere enn forventet, men det er like fullt en trivelig skive som garantert vil kunne tiltrekke seg nye lyttere om de tar seg litt tid.
I motsetning til «GUV I» og «GUV II» som favnet hele spekteret fra alternative poprock-malerier som «Didn’t Even Cry» og «Every Flower I See» til den jangly, sommer-chille «Caught Looking», består «GUV III» av ti hurragitarbaserte powerpoppetipop-låter med solid vokal og såpass frisk bruk av tamburiner at Ian Brown ville grått en skvett (eller hatt en allergisk reaksjon – ikke godt å vite nå om våren). Skiva avsluttes med den The Beatles-aktige balladen «April Of My Life» hvor det behagelige fløytearrangementet er like nydelig som om Nick Drake fortsatt var blant oss.
Young Guvs finfine låter leker med fantasi og varme, og til tross for dette evinnelige kjærlighetssurret, er det, som alltid, en veldig stor optimisme å spore i selve lydbildet. Du bør være rimelig daff i ramma og/eller ha en dårlig dag for ikke å kjenne litt på en grad av våryrhet. For selv om jeg tidligere har nevnt at det kan ta litt lid å lytte inn hele skiva, og sågar kanskje skille låtene fra hverandre, er dette alt i alt en samling av snille vårstråler som bør bli med ut på tur eller nytes i solveggen.
Hadde Young Guv vært artist på 60- og 70-tallet ville han vært en grei konkurrent til The Byrds og Big Star. Bare hør på «She Don’t Cry For Anyone» og «Scam Likely», så skjønner du hva jeg mener. Men siden hans produksjoner er mest relevante for 2020-årene, er det best at han fortsetter å være seg selv. Og skulle han ta en avstikker for å gi en hjelpende hånd til andre artister som er underlagt dronning Elisabeth IIs domene, burde han, som jeg påpekte i en annen artikkel, bare ta en tur over dammen til Skottland og gi Teenage Fanclub noen innspill. Uavhengig av framtidig valg, er han all GUV II go III, IV og gjerne også V!
