Takk Gud for Norman Blake!

Mye har selvsagt skjedd siden den vesentlig mer rocka debuten “A Catholic Education” i 1990, og Creation-perioden med storhetene «Bandwagonesque» og «Grand Prix» var en stilstudie i 90-tallets, gitarbaserte indiepop. En gradvis retningsendring med trivelige «Songs From Northern Britain» avslutter tiden på Creation. Samtidig settes standarden for Bellshill-gjengens etter hvert så særegne signatur med et stadig snillere lydbilde. En liten svipptur innom Columbia rundt årtusenskiftet og noen ekstra hopp og sprett mellom ulike lables utover 2000-tallet måtte til før «The Fannies» til slutt landet mykt i PeMa/Merge-seriene hvor «Endless Arcade» altså også inngår.

Teenage Fanclub har, til tross for fødsel i grungetiden med opprinnelig lydteppe av tyngre gitar-øs, alltid hatt svært melodiøse låter. Særlig i starten av karrieren var en paradoksal oppskrift; i overkant småsøte repetisjonspartier i både melodi- og tekstform med en anelse feedback og en viss instrumental vreng. «The Fannies» har bl.a. turnert med Nirvana, og ble nærmest et tilfeldig trekkplaster da Pearl Jam uteble fra Kalvøyafestivalen i 1992. Siden den gang har de heiet fram gitarpopperler på løpende bånd. For Teenage Fanclub har en formel, og den funker så lenge vokalgnålingen til gitarist Raymond McGinley forekommer i mindre doser. At den opprinnelige trioens bassist og medvokalist, Gerard Love, sa takk og farvel for noen år siden, og heller valgte å satse på egne prosjekter, gir seg nå utslag i tynnere låtmateriale og labrere vokalprestasjoner. Vel å merke fikk Teenage Fanclub det deilige walisiske kokobandet Gorkys Zygotic Myncis grunnlegger og frontfigur, Euros Childs, som nytt tilskudd fra 2019. Foreløpig virker Childs dog å være stallfyll sammen med at par andre omrokerte musikanter, men forhåpentligvis får han lov til å gjøre mer enn å spille keyboard og kore på sikt. Dette bandet bør ikke kimse av enda mer keltisk kreativitet.

Albumtittelen kommer fra McGinleys sang med samme navn. Det ironiske er at den uttalte meningen med låta, «å vandre uredd i en imaginær og mystisk by uten ende», er et ganske kult scenario, mens alt jeg oppfatter vokalen som, er repetitiv breking. Og nettopp den umiskjennelige lyden av sau har sannsynligvis de færreste lyst til å høre i det uendelige. Hvis så hadde skjedd, ville låta «Everything Is Falling Apart» gitt mening, men at samme låt i det hele tatt var en single er fremdeles en gåte. Det er bare å erkjenne at McGinleys monotoni preger det meste av låtene han demokratisk har fått lov til å formidle over tid. Unntaket må være 26 år gamle «About You», for der synges det i det minste flerstemt, så akkurat den låta er både fin og fyldig. For å yte McGinley en viss grad av godvilje kan kanskje «The Future», «In Our Dreams» og «Silent Song» vurderes som tilstrekkelige leveranser selv om sensors medynk antakelig gjør albumet en bjørnetjeneste ved så vidt å la McGinley bestå her.

Savnet av Gerard Loves tilstedeværelse er merkbart med tanke på antall låter McGinley får lov til å presentere, så da er det jaggu godt at Norman Blake fortsatt holder fanklubben flytende. For det er Blake som opprettholder Teenage Fanclubs arv i hevd med sine akk så herlige harmonier. Og takk Gud for det! Bidragene denne gangen er ikke revolusjonerende til Blake å være, men det er alltid så fint! Om du ikke har vært med Norman Blakes reise gjennom nittitallet og videre inn i inneværende millennium, er det bare å nyte «Living With You», «I’m More Inclined» og “The Sun Won’t Shine On Me” og til slutt la deilige «Back In The Day» oppsummere intromimringen. Liker du dette, kan du ta en våryr og musikalsk Benjamin Button og utforske Norman Blakes elegante låtsnekring tilbake til framtiden med lysere tider i sikte.

Totalt scores det noen fine mål siden Norman Blake jevnt over treffer godt på halvparten av albumet.  Og, joda, McGinley snubler litt heldig inn noen baller i nettet, han også, men siden fanklubben tradisjonelt sett broderlig har fordelt egenskrevne låter og frontvokaler på albumene, er ønskedrømmen at Gerard Love returnerer med sin behagelige stemme og inkluderer eget Lightships-materiale på neste Teenage Fanclub-skive. Skulle en gjenforening aldri skje, burde canadiske Ben Cook a.k.a. Young Guv umiddelbart bli opptatt i kollektivet. Mindre sau og mer Guv ville oppgradert klubbhuset kraftig. «I Have Nothing More To Say»!

Dette innlegget ble først publisert i PULS i 2021.