The Waterboys – «All Souls Hill»
(Cooking Vinyl)
Etter å ha hørt de første singlene var det mer Nay enn Yay, men ved nærmere lytting på resten av skiva, kan det faktisk virke som Mike Scott har klart å tråkke litt liv i det gamle skinnet som var igjen av The Waterboys.
Total gjenoppliving er å ta i, for han når ikke helt gamle høyder med det siste The Waterboys-albumet «All Souls Hill», men dette er vesentlig mer å klappe for enn fryktet. Og godt er det, for skotske Mike Scott framsto som et musikalsk geni helt til millenniumskiftet slo inn for fullt. Fra åttitallets tre fantastiske indierock-skiver «The Waterboys», «A Pagan Place» og klassikeren «This Is The Sea» via de to eminente folkrockplatene «Fisherman’s Blues» og «Room To Roam» og nittitallsrockeskiva «Dream Harder» til de brillefine soloalbumene «Bring’em All In» og «Still Burning», var det plutselig slutt på moroa. Y2K-problematikken meldte seg tydeligvis umiddelbart for både datamaskiner og komposisjoner, og med unntak av en ganske vellykket «avtale» med en irsk nasjonalforfatter gjennom «An Appointment With Mr. Yeats» i 2011, har 2000-tallet vært lite å skrive hjem om for Mr. Scott og hans The Waterboys.
Kvalitet bør være et stikkord for framtiden. Mannen som nærmer seg produksjon av tjue utgivelser året før førtiårsjubileet til debutalbumet, synes i hvert fall de siste to tiårene å ha hatt mest fokus på kvantitet. Det har aldri stått på kreativiteten og viljen til å utforske ulike musikksjangere, men behovet for å røre sammen alle spennende ingredienser man har kommet over, har ofte resultert i variable sluttprodukter. Derfor er det ganske greit at Mike Scott har kuttet ned på eksperimenteringen han surra altfor mye rundt med før denne siste skiva materialiserte seg.
Med «All Souls Hill» er The Waterboys tilbake med rock og folk i mer gjenkjennelig format av keltiske røtter, og at Mike Scott er en rockepoet har det aldri vært tvil om. Han er en dyktig historieforteller som herjer med ord og vendinger i både subtile og eksplisitte budskaper. Tittelsporet inneholder kjente Scott-elementer av myter, naturreligion og historie, mens «The Liar» visstnok er en verbal flathånd til en viss Mr. Trump. «The Southern Moon» er en fredelig sak som slurer gjennom et fantasilandskap der teksten er mer interessant enn melodien. For låta er egentlig ganske flat. Påfølgende «Blackberry Girl» er det derimot mer tempo i, og drar tankene tilbake til «Dream Harder»-tiden. Denne kunne på sin side gjerne vært litt lenger.
«Hollywood Blues» er lavmælt med passe behagelig framdrift, og her kommer fortelleren Scott godt til uttrykk. Det gjør han også i spoken word-låta «In My Dreams» hvor beskrivelser av døde og fortsatt levende musikkhelter dukker opp som potensielle bandmedlemmer i Scotts drømmeverden. Mike Scott featuring David Bowie og Marc Bolan med flere (som du selv kan lytte deg til), hadde vært et fett band. Og apropos band; den godeste Scott har fått lov til å leke litt med Robbie Robertsons finfine låt med samme navn som dokumentartittelen om nettopp The Band fra 2019, «Once Were Brothers».
Mot slutten av albumets ni spor, skrenser vi borti «Here We Go Again» som består av en mengde tøyserim. Det beste man kan si om denne låta, er at det kan høres ut som Steve Harley har inspirert litt med sine abrupte «Make Me Smile»-tonefall på enkelte partier. Og det er jo moro, men det redder ikke resten av låta fra å være enerverende. Så da er det greit å runde det hele av med en lett omskriving av Dick Blakeslees gospel-banjo-låt «Passing Through» fra 1948, med et tekstmessig haleheng av historiske kjentfolk på slep.
Mike Scott og hans, nær sagt, alter ego, The Waterboys, har, selv uten sin sedvanlige følgesvenn og felegnikker, Steve Wickham, snekret sammen en skive av grei kvalitet. Bandkonstellasjonen er som vanlig dynamisk, og det nye tilskuddet i flokken, medprodusent Simon Dine, virker å ha bidratt til at lyden av The Waterboys delvis har gjenoppstått. Ikke overalt, men i hvert fall mer enn på lenge. Så er det bare å håpe at «All Souls Hill» ikke bare er forbipasserende, men snarere at det er Mike Scotts tilbakevending til sitt åndelig musikalske jeg, med et snev av «Red Right Hand» for å unngå et nytt paradise lost.
