Harry Styles – «Harry’s House»
(Columbia)
Skal du kjøpe kun ett rent popalbum i løpet av dette året, bør du kjøpe siste plata til den fortsatt relativt unge herremannen, Harry Styles. Denne utgivelsen er spekket med gode poplåter, og du skal jaggu være en rimelig selvhøytidelig åndssnobb for å mene at dette ikke er godt håndverk.
«Harry’s House» er 28 år gamle Harry Styles’ tredje soloalbum, og han synes å gjøre det veldig bra for tiden. Det er ikke alle forunt å mestre overgangen fra å være boybandmedlem til å etablere seg som soloartist, og sågar få en karriere det faktisk svinger av. Selv om det åpenbart finnes mange talenter der ute, faller de fleste gjennom når de gjør et forsøk på å stå på egne ben, løsrevet fra et innarbeidet musikkindustrielt konsept. Det kan godt hende massemedia er uenige i følgende påstand, men strengt tatt er det vel nesten bare Robbie Williams som har klart å skape seg et større navn etter å ha gått tilsvarende solo de siste 25 årene.
På «Harry’s House» presenteres relativt personlige tekster i et lett lydbilde der helheten framstår som svært gjennomført. Enhver person med et visst behov for påfyll av melodiøse poplåter innimellom, oppfordres til å spille alle de tretten låtene, for dette er fengende britisk popmusikk på sitt beste. At Harry Styles synger bra har omverden visst siden han var 16 år, men at han var i stand til å skrive såpass mange gode låter og samle dem på én og samme utgivelse, var litt mer overraskende. Styles krediteres på samtlige låter, men han har selvsagt, som de fleste av dagens artister, også fått litt hjelp med dekoren. Medskribenter og produsenter Thomas Hull alias Kid Harpoon og Tyler Johnson har bidratt med å innrede huset riktig så elegant. Begge disse har gode referanser fra før, så de vet absolutt å style rett interiør ved anledning.
Visstnok skal albumtittelen være en leken omskriving av, og samtidig honnør til den japanske popguruen Haruomi Hosonos skive fra 1973, «Hosono House». At popstjerner reiser litt rundt her i verden, er ikke akkurat noe sjokk, så Japan er nok besøkt for lenge siden. Den jazz-funky førstelåta «Music For A Sushi Restaurant» med typiske 80-tallblåsere à la Matt Bianco, var dog mer et innfall etter at Styles hadde vært innom en sushisjappe i San Fransisco enn å ha noe å gjøre med Japan-fascinasjonen i seg selv. Smart start er det like fullt på en plate som er gjennomgående bra uansett tempo, stil og innfallsvinkel.
Sushien etterfølges av den friske andresingelen «Late Night Talking». Tenker du på moonlight, sunshine og starlight når du hører på denne, er du antakelig ikke langt unna sannheten. Låta inneholder omtrent alle triksene man finner i kokeboka om popmusikk fra 60-tallets easy listening via 70-talls lunhet til reinspikka 80-tallspop. «Grapejuice» er også bare å omfavne. Her tar han det litt ned med en flaske rødvin, før singelen, som allerede er streamet en halv milliard ganger på Spotify, «As It Was» øker tempoet igjen. «Daylight» og «Little Freak» er to softrocklåter mens kassegitarlåta «Matilda» stripper det hele ned med en intro som, med litt godvilje, kort minner om Godley & Cremes «Cry».
Styles har litt av hvert på hjertet, og han tar seg kjapt opp igjen med «Cinema». Dette er en strålende poplåt med noen elementer sin likner litt på Caroline Roses «Got To Go My Own Way». Og ikke nok med det; «Daydreaming» er en herlig soulpoplåt som like gjerne landsmann Michael Kiwanuka kunne ha tryllet fram. Dette er småfunky og dansbart med blåserekker og sydlandsk stemning. Toppen er i grunn nådd her selv om de fire siste sangene også låter mer enn pent nok, der de gradvis toner det hel ned som en fin hale av avslutningsharmonier.
Harry Styles viser seg som en habil låtskriver og vokalist, og om han ikke har fått ut sitt fulle potensiale til nå, er det liten tvil om at den dagen det skjer, kommer han til å kline til med et mesterverk. I mellomtiden er det mulig du gjør popperlen «Harry’s House» til din sommerfavoritt. Spill den gjerne også etter sommersesongen. For selv om det kan være en viss fare for at man enten lytter plata i filler, eller rett og slett går fortere lei enn ønsket fordi den er så lett tilgjengelig, vil den nok, ved vareopptellingen mot slutten av året, stå igjen som ett av de beste rene popalbumene som kom ut i 2022.
Og om noen gamle grinebitere sutrer over at «Harry’s House» allerede er brukt av Joni Mitchell på albumet «The Hissing Of Summer Lawns» fra 1975, kan det informeres at hun selv uoppfordret omtalte denne skiva i positive ordlag på sosiale medier. Trenger man egentlig mer kred enn det?
