Yard Act – «The Overload»
(Zen F.C.)
Yard Act er det aldrende bandet fra Leeds som plutselig har ramlet inn på den alternative musikkscenen uten særlig forvarsel med debutalbumet «The Overload».
Etter, tilsynelatende i dobbelt forstand, å ha våknet opp på kommende vokalist, James Smith, sitt gjesterom for et par år siden, erkjente kommende bassist Ryan Needham at dette kollektivlivet hadde gitt kreativiteten en verdifull dytt i riktig retning.
Smiths sterke interesse for «spoken word» sammenfalt godt med Needhams hang til å leke med trommemaskin og bassgitar, og dette dannet grunnlaget for videre utforsking av det som sært kan oppfattes som no wave. Å slenge ut debutalbumet midt i et pandemisk virvar virker muligens i overkant optimistisk, men dette albumet har virkelig sine interessante spor med kvikke samfunnsbetraktinger som skyfles ut i akkurat passe tempo. De er ikke helt som gamlingene i Sleaford Mods og heller ikke som The Fall, selv om James Smith fort kunne vært nevøen til Mark E. Smith når han, om enn ikke like stakkato, slynger ut observasjoner med vidd. At Yard Act har rørt sammen en del ingredienser fra flere deler av post-punk-/indie-scenen for øvrig, synes ganske klart.
Videoen til tittelsporet “The Overload” er en vilter saus av ironisk distanse til snålinger som strengt tatt har mer enn de trenger; også misnøye. Men det er vel egentlig ingen grunn til å bryte mønsteret av den grunn? James Smiths uttrykk framstår som en hybrid av Jarvis Cocker og Cillian Murphys Scarecrow-psykopat i Batman Begins i en utendørs misfornøyelsesbar. Og apropos saus; her får jeg også assosiasjoner til Damon Albarns snakking i Blurs «Parklife», samt min egen lettere fjerne innskytelse om at Wars «Low Rider» har sneket seg inn på mystisk vis. Om man ser bort fra den corny «tutesignaturen», da.
Om dette firkløveret, som også teller gitarist Sam Shjipstone og trommeslager Jay Russell, hadde diskutert musikalske ideer over noen øl med ungsauene Shame og Squid, ville det ikke vært helt unaturlig. Det er også påfallende hvordan enkelte av låtene minner om tidlig Arctic Monkeys’ måte å bygge opp strukturer på; altså ved å kjøre låtene i relativt greit driv, krydret med sarkastiske øyeblikksbilder, før de plutselig bråstopper. Langsom utflating er ikke akkurat et gjennomgående tema her, og gjengen forfekter ærlighet på alle mulige måter. Si det som det er! Det er fint å være høflig og grei, men falsk beskjedenhet faller åpenbart ikke god jord der i gården.
Bandet slapp de første låtene i fjor vår, og til sammen utgjorde singlene «Dark Days», «Fixer Upper», «The Trapper’s Pelts» og «Peanuts» en foreløpig EP. Noen ytterst få spillejobber fikk de også hanket inn til tross for skrint låtmateriale og pandemiske tilstander, og de har sluppet utgivelsene på sitt eget label Zen F.C.
Om låtene har vært få, er de uansett spennende nok. Eksempelvis har «Peanuts» lur oppbygging av prosaisk karakter i «jeg-form», akkompagnert av bassgang med korte nedtonete pauser, fortsatt i diktmodus med fuglekvitter i bakgrunnen. Stemningen skaper en følelse av forbipasserendes betraktninger om den underlige figuren som ufortrødent deklamerer sine eksplisitte vers på gata, eller et sted i parken.
Det hevdes at bandet har en gryende fanbase, og at Sir Elton John, av alle, er en av dem. Til tross for post-punkinnfallsvinkelen om helst ikke å smile på bilder, er ikke Yard Act rebelske åndssnobber som avfeier det godt voksne popgeniets positivitet. Nei, her er det visst gjensidig beundring, og hadde det vært opp til bandet selv, ville de antakelig samarbeidet med Elton John sporenstreks. Men kanskje ikke som support på turné?
I alle tilfeller bør ikke Yard Act være oppvarmingsband når pandemitåka forhåpentligvis letter, og noen her til lands bør kjenne sin besøkelsestid og booke dem hit. Kanskje som en av flere attraksjoner på en festival, eller enda bedre; på en mindre scene med fullt fokus fra dedikert publikum. Det hadde vært stas!
