Blood Red Shoes – «Ghosts On Tape»
(Jazz Life)
Har du ikke hørt om Blood Red Shoes, sier du? Laura-Mary Carter med gitar i hendene og Steven Ansell på trommer leverer en skive som får den stilige forgjengeren «Get Tragic» til å virke ganske så organisk kommersiell i forhold, uten at dette på noen måte forringer noen av dem.
Duoen har holdt sammen i omtrent 17 år, og det dagsaktuelle albumet «Ghosts On Tape» er nummer seks i rekken av alternative lydutgivelser fra Brighton. For de fleste uinnvidde kan disse to selvoppnevnte outsiderne framstå som hvilken som helst rockeduo. Kan de bli assosiert med White Stripes; med bare en noe annen arbeidsfordeling, eller kanskje The Kills? Tja, eller hva med Curve? Joda, på dette albumet kunne de muligens det. Spesielt om man tar bruddstykker fra «Morbid Fascination» og mimrer tilbake til Curves «Faît Accompli».
For bandet, som hevdes egentlig aldri å passe helt inn standardmalen, er kledelig annerledes på mange vis selv om Laura-Mary er vesentlig nærmere Toni Halliday i vokaluttrykket enn ignorantenes antakelser om at dette er en amerikansk countrysangers navn. Og til tross for mye musikalsk snurr siden albumdebuten fra millenniets første tiår til nå, går det en rød tråd gjennom Blood Red Shoes’ soniske territorium.
Åpningssporet «Comply» lar pianotangentene nærmest trykke ut sjarmerende forsøk på halvtoner slik at man oppfattes å være med på en viss skumlerunde; altså akkurat som det skal være i et spøkelseshus hvor det søkes etter filmatiske fenomenbevis. Lydbildet er gradvis ekspansivt og Steven Ansells stadig skarpere vokal ender med gjentatt uttrykk for ikke å ville underkaste seg. Om dette er innledningen til fortellingen om duoens indre demoner, får de mest interesserte mottakerne selv tolke, men det er i hvert fall på det rene at Blood Red Shoes fôrer lytterne med kombinasjonen indierock og elektronika innpakket i passe dosert støy.
Dette er ikke nødvendigvis en avart av industrial, men om noen hadde sagt at disse to hadde snurret låter av Nine Inch Nails eller fyrt opp Ministrys «Jesus Built My Hotrod» på full guffe på 90-tallet og blitt inspirert til å lage en lettere syntetisk semipunkversjon med «Give Up», for så å trekke den fram igjen i neste årtusen, ville det ikke overrasket. Omgivelsene Blood Red Shoes opererer i denne gangen, er urbant futuristisk med noen tilstrekkelig psykedeliske og synth-baserte lysglimt av neon innimellom. Ironisk nok er nedbrutte og lengtende «Sucker» og Begging» som kjærlighetsviser å regne, uansett hvor nedstemte de nå måtte tolkes, og bakgrunnssynthen på «I’m Not You» virker dog som et aldri så lite ekko av refrenget på «Eye To Eye» fra «Get Tragic»-albumet. Selv om det er Mr. Ansell som synger her istedenfor Ms. Carter, synes akkurat denne låta å være skåret over en forenklet “hentet-fra-arkivet”-lest.
Til tross for en gjenkjennelig oppskrift, fungerer eksperimenteringen med energiske gitarer og rytmer, kalkulert fuzz, ganske så greit sammen med begges vokaler. Dette er for så vidt ikke nytt fra denne kanten, men det er likevel noe spennende med produksjonen som får fram både sårbarhet og aggresjon i noise-popens rette ånd.
Skulle man tatt selve albumtittelen ordentlig på alvor, burde nok skiva vært mer mørk og mystisk enn den framstår. Deler av musikken kan nok lede oss nysgjerrig rundt i narrativet om et hjemsøkt hus, men øverst i tårnet på kråkeslottet forventer jeg heller å finne Shirley Manson og resten av Garbage ventende på at temafesten skal ta skikkelig av enn at Laban i twilight zone skal feste seg på film. Det er derfor en morbid fascinasjon at husbandets repertoar med økende spenningsgrad gyver løs på «Murder Me»; noe som i seg selv vil anses som en relativt heftig showstopper.
Men hvis du overlever utfordringene, og får lyttet deg gjennom skiva noen ganger, begynner dette å bli en ganske interessant opplevelse selv om dragning mot det ukjente naturligvis er ikke for alle – then again; «I’m Not You»!
