The Wombats – «Fix Yourself, Not the World»
(AWAL)
The Wombats er bandet som nesten har kulere coverart enn albuminnhold, men musikken trenger ikke nødvendigvis å være så gæren likevel.
Trioen, som består av to Liverpudlians og en elverumsing, har oppskriften klar; lett alternativ og oppstemt poprock som fungerer fint når man tar på seg mainstream-headsettet. For selv om Liverpool-bandet aldri vil kunne måle seg med byens desidert mest kjente låtverksted, insisterer uansett denne generasjonen på å lage god stemning med passe energisk indiepop. The Wombats kjører på med radiovennlige låter i hyggelig innpakning; omtrent som eksempelvis The Kooks, Blossoms, Powderfinger og The Shins.
Det er lett å bli snobbete og tenke at dette har man jo hørt før, og det er nok også ganske så korrekt. Det er ingen tvil om at en rekke band lager samme type musikk, men det spiller ikke ingen rolle når vokalist Matthew Murphy, som også trakterer både tangenter og strenger, leverer et effektivt og melodiøst lydbilde sammen med bassist Tord Øverland Knudsen og trommeslager Dan Haggis. Man skal rett og slett ikke kimse av den selvsikre spillegleden som durer ut fra høyttalerne i gjerningsøyeblikket, og låter som «Everything I Love Is Going To Die», «Worry», «This Car Drives All By Itself», «Work Is Easy, Life Is Hard» svinger friskt nok, så ikke la deg distrahere av enkelte titler.
«If You Ever Leave, I’m Coming With You» kan anses som Killers-låta på albumet, men akkurat her er det absolutt ingen ulempe at Brendan Flowers ikke synger, for nå er Matthew Murphy i siget. «Ready For The High» og «People Don’t Change People, Time Does» traver av gårde i godt tempo, og om en spesiell låt skal framheves, er singelen fra 2021 «Method To The Madness» et åpenbart valg på denne skiva. Oppskriften er like fullt forutsigbar med ganske rolig inngang, for deretter å fyres opp med et innsatsvillig shoegaze-forsøk det siste minuttet.
The Wombats har visstnok ikke tenkt å fikse verden selv om det antakelig ikke hadde vært så dumt om denne skiva hadde akkurat den trylleformelen. I påvente av at noe mer positivt skal skje, kan man med påtatt godvilje tralle en naiv strofe fra «Wildfire» som sier: «let’s go back to the ’60s/find a drug to fix me». En noe barnslig “mimring” om en tid lenge før denne gjengen her i det hele tatt var påtenkt, og hva ville egentlig Syd Barret sagt om sånt? Kanskje responsen bare ville vært: «getting too fucked up to remember it», som det uttrykkes i det hektiske, men ironisk nok, litt kjedelige åpningssporet «Flip Me Upside Down».
Om man virkelig setter seg ned og lytter på denne plata oppdager man at det males med bredere penselstrøk enn det tilsynelatende umiddelbart virker som. For totalt sett fortjener dette albumet positiv innstilling selv om du i utgangspunktet skulle være en surpomp. Dog; akkurat «Don’t Poke The Bear» kunne de nok spart seg, for her må det vel innrømmes at oppfinnsomheten bare forsvant. De må ha rasket sammen noe som først havnet i sylinderarkivet, for likevel å trøkke inn en ekstra teit låt.
Oppsummert er «Fix Yourself, Not the World» en god nok skive til å spille flere ganger om man liker trivelig hverdagspoprock som ikke krever klassikerstempel. Litt finurlighet avslutningsvis har de også fått med i «Fix Yourself, Then The World (Reach Beyond Your Fingers)», så får man tro hva man vil om californisk regn. Og apropos å fikse verden; regn i California ville antakelig vært et mirakel.
