Voksen grunge

12 album på 33 år har utvilsomt gjort Pearl Jam til et kjent navn godt utenfor grunge-fora. Fra knallsuksessen «Ten» i 1991 har veien tidvis vært humpete med en og annen rar utgivelse innimellom. Pearl Jam har hele tiden spilt mange konserter, for sjokkerende store publikumstall verden over, og på den måten gjort seg aktuelle i samtlige år, uavhengig av hvilken musikalsk utgivelse som ble sluppet. Derfor er fanbasen blitt holdt både oppdaterte og interesserte.

Pearl Jams forrige album «Gigatron» fra 2020 var absolutt Pearl Jamsk, og det hintet mot at bandet var på vei til å finne tilbake til gamle takter. På «Dark Matter» fortsetter de i samme spor, og skrur til enda litt mer i retning av gammel storhet. Flere av låtene lukter av «Vitalogy» og «Vs», som begge var ganske friske utgivelser. Tilbake er den musikalske lekenheten, som før skapte herlig dynamikk i låter som «Even Flow» og «Black». Gitarist Mike McCready sine fill-ins og samspill med bassist Jeff Ament har på mange måter definert det musikalske bakteppet til Eddie Vedders distinkte og gjenkjennelige vokal. 

«Dark matter» er overraskende vital i form og uttrykk, i den forstand at Eddie Vedder har leflet en del med både folk og country på sine soloprosjekter. Når åpningslåta «Scared Of Fear» drar i gang, er det som en beroligende lykkepille i at bandet fortsatt står på egne ben. Det sparker videre med «React, Respond», og man tenker at dette tempoet ikke kan holde i 11 låter. Det Tom Morello-inspirerte riffet skaper luft i låta, og oser av god energi.

Så får vi servert «Wreckage», som viser albumets andre ansikt; moden grunge-pop. Vektfordelingen er ca. 50/50, noe som fungerer veldig bra. Ikke bare på albumet, men også live. Tittelsporet «Dark Matter» er røff i kantene, og kan minne om stilen vi fikk på «Lightning Bolt» tilbake i 2013. «Won’t Tell» er pop-ish og informativ, og redder seg inn med et catchy refreng som gjør lytteopplevelsen fin. «Upper Hand» drar tempoet ned igjen, og med noe mer substans og kreativ miksing, får låta en slags Soundgarden-vibe. «Waiting For Stevie» hever pulsen litt igjen, med mange Pear Jam-elementer vi kjenner så godt fra før.

«Running» løfter tempoet enda litt mer, i en låt som kunne vært på «Vitalogy» fra 1994. Ser vi bort i fra pauseunderholdningsbidraget «Something Special», som på ingen måte er noe spesielt, får vi «Got To Give». Dette er en låt som vingler litt, og som kanskje går mer i retning av Eddie Vedders egne prosjekter. Lik det om du vil. Klassisk Pearl Jamsk ro får vi med låta «Setting Sun», som flyter nydelig i en slags sit-down «på-kanten-av-scenen»-opplevelse. Har du vært på noen Pearl Jam-konserter, vet du hva jeg snakker om. Og passende nok avslutter denne låta albumet på fint vis.

«Dark Matter» er voksen-grunge og deilig vital på samme tid. Det er lenge siden jeg har hørt bandet såpass musikalsk inspirerte og samspilte, noe som vil bli veldig bra live også. Gi låtene et par-tre runder, så kan jeg love at de fester seg for alle som er glad i Pearl Jamske lyder. Volumet vris godt opp på skalaen. God lytting!