Short & sweet

Vokalisten fra Montreal-bandet TOPS, Jane Penny, er ute med sin første soloutgivelse, «Surfacing». Etter fire album og en rekke singler med sitt band, har denne nokså allsidige musikeren gitt ut sju låter som, for noen er nok til å bli kalt en LP, men som her blir definert som en EP. Samme kan det være, men i spilletid er denne skiva ganske kortvarig. Ser man bort fra den svevende, men akk så korte innledningslåta, «Darkness Can Wait For A Night» og instrumentalen «Stream», som begge er mellom ett minutt til to minutter lange, er låtene som ellers presenteres, ikke så langt unna det TOPS gjør. Det vil si; der TOPS er mer organisk jangly i indiepop-lyden, framstår Jane Penny, som soloartist, mest som en lett electronica/dream pop-kreatør som leker med eteriske synth-innslag.

«Surfacing» kom delvis til overflaten (pun intended) under pandemien da alt syntes rimelig mørkt og dystopisk. Jane Pennys ønske var å finne nye musikalske veier som virket oppløftende for både seg selv og lytterne. Det er mulig at det noe symbolsk over coverarten her, for dama fra Quebec virker å være i balanse når ansiktet hennes er i ferd med å bryte vannskorpa. Sånn sett var det håp om lysere tider i sikte, og i alle fall når denne skiva nå kommer ut et par år etter at den globale pandemien er blitt avblåst. Luft! Deilig med luft er det på flere måter, for «Messages» og «Wear You Out» er fine poplåter som minner om både Yumi Zouma og Tennis med sine luftige harmonier. Særlig er «Wear You Out» en svært ørevennlig låt som enhver radiokanal av den gamle sorten burde kunne ha på spillelista si. Jane Penny spiller forresten fløyte på denne og et par andre låter.

«Artificial Genuine» høres, enkelt sagt, ut som en Sade-låt. Rytmisk snuses det på «Smooth Operator», og låta driver pent av sted uten store hindringer på veien etterfulgt av «Beautiful Ordinary» og «Accelerate Slowly». Begge disse låtene i den avsluttende fasen av EP-en er fine, og selv om den aller siste av dem starter nærmest intetsigende, vokser den bra fra midtpartiet og ut, med fløytespill og elegante keyboard-tangenter. Det er ingen av låtene på denne utgivelsen som får deg til å sette tenna i tapetet av ellevill ekstase, men det er jo helt greit. Det finnes andre artister som tar seg av sånt. Jane Penny representerer det mer sofistikerte drømmepop-segmentet hvor følelsen av en disig, men varm atmosfære nærer den helhetlige opplevelsen. Og dette er viktig; tross sin noe minimalistiske stil, serveres det flytende pop med varmekilder som beskytter lyden fra kjølige drag.

Jane Pennys debut-EP, la oss kalle utgivelsen EP siden den varer i drøye tjue minutter, er en behagelig og passe synth-basert sak som dykker ned i følelser av sårbarhet og ærlighet. Som nevnt innledningsvis ble noe av dette materialet til for noen år tilbake, litt i Berlin og litt i Montreal, og gjennom denne musikken formidles altså en ganske trykkende periode. Det var nok mange som kjente på tungsinn i første halvdel av 2020-årene, så også Jane Penny som slet med long-COVID i ettertid. Dette var tydeligvis med på å forme resultatet, og til tross for ikke altfor lystige tekstlinjer som «still looking for answers / for what I do not understand», er det også håp og mer positive framtidsutsikter å spore i musikken hennes. «Surfacing» er verdt en snurr eller flere, men jeg tror nok ikke den blir utslitt på samme måte som ingressens jeans-sitat.