Tilsvarende tangenter

Ohio-duoen The Black Keys er tilbake med nok et melodiøst indierock-album med garage– og bluesrock-fundament. Dan Auerbach og Patrick Carney har kjent hverandre siden barndommen, og med sine musikalske familiebakgrunner, var det bare rett og rimelig at disse gutta også begynte å spille inn musikk og produsere sine egne skiver. På samme måte som nylig omtalte The Libertines fra England, fikk The Black Keys drahjelp ettersom garasjerock-artistene fikk en gjenoppblomstring under den andre indierock-bølgen på 2000-tallet.

I 2001 ble The Black Keys unnfanget, og året etter utga de debutalbumet «The Big Come Up», men det var egentlig ikke før de allierte seg med produsenten Danger Mouse at The Black Keys virkelig fikk fart på sakene. Med ham på laget mellom 2008 og 2014, kom fire solide album ut. Først «Attack & Release», og deretter det kommersielle gjennombruddet «Brothers» i 2010 etterfulgt av like strålende «El Camino» med gromme singler som «Lonely Boy» og «Gold On The Ceiling», og til slutt skiva «Turn Blue». Danger Mouse tilførte tydeligvis noe sublimt som bandet trengte for å få lyden ordentlig fram til massene. Hans studioerfaring med Gorillaz, Sparklehorse og Beck kom godt med, og i ettertid har også Michael Kiwanuka, Parquet Courts og MGMT fått nyte godt av hans kompetanse.

Etter disse albumene tok The Black Keys igjen på seg produsentansvaret, og siden både Carney og Auerbach hentes inn for å produsere andre artister, er de selvsagt ikke noviser i dette faget. Når det gjelder eget materiale kan det dog virke som det hjelper å ha med seg noen eksterne bidragsytere innimellom. Det ser ut som duoen har erkjent dette, for på nyeste «Ohio Players» deler de studioet med produsent Dan The Automator, og vipps, så er de på sporet av noe som vokser litt mer etter hvert som man lytter inn skiva. Gjesteartister har de også med seg. Oasis-storebror Noel Gallagher bidrar på de tre sporene, «On The Game», «Only Love Matters» og «Love Pay». Alle disse svinger fra E.L.O. og The Beatles til bluesinspirert discorock. Jepp, for det er faktisk noe disco inni her. «Don’t Let Me Go» svinger eksempelvis som bare det med vokalpartier og pop-hooks som tar deg med på kjøretur i solnedgangen før du havner på dansegulvet.

Beck Hansen, eller bare Beck, har også bidratt med låtskriving på nesten halvparten av skiva; blant annet på singelen «Beautiful People (Stay High)», samt den mest åpenbare Beck-låta «Paper Crown» hvor han også har vokal. «Candy And Her Friends» låter, raust vinklet, som en Red Hot Chili Peppers-låt fra den mest kommersielle perioden hvor halvparten er vanlig poprock, mens Lil Noid, med sin gjestevokal på resten av låta, bare forsterker inntrykket. Om det ikke er tilsiktet daff Anthony Kiedis-aktig «give-it-away»-rapping, så gir det uansett en følelse av Red Hot Chili Peppers i små doser. Coverlåta «I Forgot To Be Your Lover», opprinnelig av Booker T. Jones og William Bell, åpner med den gjenkjennelige tekstlinja «have I told you that I love you», men derfra er det en helt annen melodi. Allerede på dette partiet ligger det en bassgang som man blant annet finner hos Curtis Harding og Black Pumas. Med Dan Auerbachs fyldige vokal, seiler denne relativt korte låta fra 1968 pent av gårde med hammondorgel-arrangement i pent driv.

«Ohio Players» er et ganske bra album som trenger å modnes litt før man klarer å henge seg ordentlig på. Her er det mange fine harmonier, og vokalene er det heller ingenting i veien med. Likevel er det noe som mangler. Dette er The Black Keys’ tolvte album, og bortsett fra gullperioden under Danger Mouse sitt produksjonsregime, har barndomsvennene Dan Auerbach og Patrick Carney til gode å komme med noe som tar dem til et nytt nivå. Denne musikken er veldig lett å like, men den er dessverre også ganske lett å glemme. På den annen side, er det nok av fans der ute som ikke ønsker store endringer i lydbildet, og det er derfor de er fans. For andre som setter pris på The Black Keys’ musikalske teft, men som samtidig kjenner at tolv skiver i samme landskap uten nevneverdige topografiske endringer, blir for enkelt og forutsigbart, vil «Ohio Players» nettopp framstå som det. For folk som derimot aldri har hørt The Black Keys før, men som verdsetter rotfestet amerikansk rock med alternative innfallsvinkler, gir nok dette albumet en tilfredsstillende opplevelse.