Ikke dødsbra

Ed Harcourt er den talentfulle, pianospillende engelskmannen som nå har gitt ut ti album siden 2001. Med sitt absolutt strålende «Here Be Monsters», hvor gullsingler som «Something In My Eye», «She Fell Into My Arms», «Apple Of My Eye» og «Shanghai» trillet ut, var troen på verdensherredømme innen intelligent og melodiøs vise-poprock stor for enkelte av oss. Det skulle ikke bli helt slik, for oppfølgeren «From Every Sphere» var ikke i nærheten av å leve opp til debutalbumets helstøpte form. Noe av grunnen til dette var muligens Harcourts hang til å eksperimentere med stilendringer. For det er ingenting i veien med kvaliteten på musikken denne multiinstrumentalisten fra London produserer. Tvert imot er han ekstremt dyktig, og etter hvert har han befestet seg som en fyr å regne med innen rock-orientert kammerpop. Sånn for ordens skyld; dette er ikke noe sentimentalt og pompøst kliss. «Back Into The Woods» fra 2013 er et solid bevis på det med låter som «The Cusp & The Wane», «Hey Little Bruiser» og «Wandering Eye». Pianoet er framtredende i Harcourts lydbilde, og tekstene er både innsiktsfulle og lunefulle.

Selv om Ed Harcourt etter hvert har opparbeidet seg et godt renommé som låtskriver, leter han alltid etter nye elementer fordi han ønsker kontinuerlig utvikling, og det gjør han best ved å være åpen for å lære og prøve ut nye ting. Sånn sett er det ikke så rart at albumenes karakterer endrer seg noe fra gang til gang. Det er som om det neste albumet synes å være en slags reaksjon på forgjengeren, og da må mønsteret brytes opp og utfordres. I disse dager har «El Magnifico» kommet ut til folket. Dette er mer symfonisk enn de nevnte platene, men altså ikke så overdådig at det blir kleint. Det skjer ikke når Ed Harcourt jobber i sitt eget Wolf Cabin-studio. Og denne gangen har han også fått ekstra bistand fra produsent Dave Izumi Lynch ved Echo Zoo Studio. Man kan jo undres hvorvidt «El Magnifico» er Ed Harcourts svar på Tunngs «Dead Club» fra 2020, hvor det gjennomgående temaet er døden i en eller annen form.

Neida, Harcourts siste utgivelse er muligens ikke en «dødsplate» på samme måte, men titler som «Deathless» og duetten «At The Dead End Of The World», med elektropop-artisten Stevie Parker, bør ikke gå upåaktet hen. Hennes stemme passer Harcourts vokal veldig godt. Åpningssporet «1987» virker som en låt om en rekke nær-døden-opplevelser. Hendelsene nevner årstall fra 1984 til 2017 med én åpenbar konklusjon: «choose my time to die / it feels good to be with you, being alive». Dette er en glimrende start som følges opp av sterke og vakre «Into The Loving Arms Of Your Enemy». Og som om ikke dette var nok; med seg på laget har Harcourt fått Afghan Whigs-sjefen Greg Dulli. Det burde være stas, men det er ganske rart å høre Dulli på denne måten når han skal balansere låta «Broken Keys» i en duett. Det går sånn passe. Låta er nok litt for soft for Dulli, og hans prestasjon hjelper den dessverre ikke spesielt godt. Da blir det straks bedre når Harcourt selv kan dra til litt med «Strange Beauty» og lage arrangementer som både er semi-symfoniske og kunstneriske. Det er ingen tvil om at «El Magnifico» berører flere emosjoner med selvbiografiske refleksjoner, og «The Violence Of The Rose» og «Ghost Ship» er enda noen fine pianoballader som beviser dette.

Mot slutten er arrangementene mer omfangsrike med malende strykere og horn. Det er på ingen måte noe feil med dette, verken på «Seraphina» eller den avsluttende tittellåten, men det er noe med å fylle tolv spor som engasjerer helt inn. Ikke misforstå, for «El Magnifico» er en ganske så god skive som blander melankoli og harmoni i behagelig tempo. De meksikanske blåserne akkompagnerer Harcourts tekst som delvis synges på engelsk og delvis på spansk, og hvor han kort tar for seg sine aner; noe som synes å indikere nordisk avstamning. Samtidig kan denne teksten virke å dra kjapt gjennom deler av Europas historie der vikingene kjempet mot frankere og (anglo?)-saxere, i tillegg til at de kjetterske hugenottene og de spanske conquistadorene blir nevnt; de som selv hevdet å være «magnificos». Om det faktisk er Ed Harcourts DNA-reise vi her bevitner utover vikingblodet, er ikke så lett å tolke, men dette er uansett en kjærlighetshistorie hvor han ytrer: «I feel like El Magnifico». Så kanskje summen av disse referansene manifesterer stamtreet, og at Harcourt kjenner på en iboende styrke. Skiva kan i hvert fall spilles med omhu i stua eller surre pent ut fra høyttalerne på kafeer og barer, for musikken gir lun stemning.