Kulturell karusell

London-bandet Kula Shaker er tilbake med sitt sjuende studioalbum «Natural Magick» etter et par års pause. Siden forrige utgivelse har besetningen endret seg noe. De opprinnelige shakerne er gjenforent. I praksis er bandets originale besetning for første gang samlet siden 1999. Deres nyeste album er et resultat av en kreativ prosess som minner om den de hadde da de spilte inn sitt klassiske debutalbum «K» fra 1996. For det var nettopp «K» som for alvor plasserte Kula Shaker på den britiske indierock-scenen. Den umiddelbare suksessen gjorde at de solgte mye og raskt i Storbritannia. Det var likevel delte oppfatninger om Kula Shaker fordi mange mente at unge britiske fyrer umulig kunne forstå, eller ha noe forhold til de østlige elementene de integrerte i sin musikk. Oppskriften til Kula Shaker var forening av britpop, 60-tallspsykedelia og indiskinspirert musikk. Med gnistrende låter forankret i indisk mystikk, tekster på sanskrit og bruk av tradisjonelle indiske instrumenter som sitar, tambura og tabla, dominerte de en periode den britiske singellista. Låter som «Tattva», «Hey Dude» og ikke minst «Govinda» inntok singlelistene, hvor samtlige av disse havnet på topp 10 i UK. Kula Shakers utforsking av denne kulturelle miksen skapte forventinger som de ikke klarte å leve helt opp til. Oppfølgeren «Peasants, Pigs & Astronauts» gjorde det «så där», og etter det gikk det egentlig nedover selv om bandet har utgitt noen skiver på 2000-tallet også. Nå, snart tretti år etter debuten, forsøker de seg igjen med basisingrediensene som åpnet britpop-portene for dem på 90-tallet.

Frontfigur Crispian Mills synger atter en gang kraftfullt når de fengende låtene kommer på løpende bånd, og helt i tråd med resepten fra gamledager. «Natural Magick» inneholder akkurat det man kan forvente av den ovennevnte fusjonen, og assosiasjonene står nærmest i kø. At bandet nettopp har forsøkt å fange øyeblikksmagien som oppstår når låter på pluss/minus tre minutter slynges ut av høyttalerne, er eksplisitt. Man kan fornemme stemninger av både Elasticas «Connection» og Blurs «Parklife» når åpningssporet «Gaslightning» sparker i gang. Og at 90-tallet kommer susende tilbake her, merkes tydelig. Med påfølgende single, «Waves», slår også Madchester-lyden inn med Hammond-orgel og catchy rytmer. Keyboardist Jay Darlington gjør sin greie friskt; noe han for så vidt også har gjort for Oasis over en lengre periode. Når tittelsporet er i gang, høres det ut som Kasabian møter Charlatans med små disco-takter, ispedd den drivende indierock-lyden. «Indian Record Player» er en hybrid av lett 60-tallsinspirert poprock og filmatiske strykere, og av en eller annen grunn fyker tankene i retning av Corneshop, selv om dette lydbildet er tettere. «Chura Liya (You Stole My Heart)» er en merkelig blanding av indiske toner og mexicanske blåserrekker. Opprinnelig var «Chura Liya Hai Tum Ne» (You’ve Stolen My Heart)» et spor på soundtracket til filmen «Yaadon Ki Baraat» fra 1973. Låta ble skrevet av R.D. Burman og Majrooh Sultanpuri og flere strofer er blitt inkorporert i Kula Shakers egen versjon. Og det funker jo helt greit.

«Something Dangerous» er nok en poprocklåt, og denne gangen er det Simon & Garfunkels «I Am A Rock» som virker å ha sneket seg inn på indisk terreng (eller omvendt), før 70-tallsballaden «Stay With Me Tonight» drar oss inn i et helt annet landskap med fine harmonier og passe retro-aktige gitarer. Etter halvspilt skive kjennes det som Kula Shaker har tenkt å ta for seg alle inspirasjonskilder de kjenner til, og lage én låt fra hver sjanger. Sånn sett blir albumet dratt i alle mulige retninger, og musikalsk schizofreni er ganske moro når det er såpass melodiøst som dette. Da får man heller se bort fra at bandet har tatt et bevisst valg om å være «all over the place». Som på Chura Liya» er indiske damestemmer dosert inn på «Happy Birthday», men om den lekne «Idontwannapaymytaxes» er protestlåt mot styre og stell i UK, er det for det meste teksten som indikerer dette med linjer som: «I don’t wanna pay my taxes / I don’t wanna pay for World War Three / I don’t wanna pay my taxes / I don’t need no man to die for me», og ikke rockelyden i seg selv. Også på den småfunky låta «F-Bombs», er meldingen klar. Teksten gir uttrykk for samtidsskeptisisme hva angår krigshissere og annen politisk faenskap. Kula Shaker er ikke akkurat Funkadelic eller Gil Scott-Heron, men budskapet er klokkeklart. De siste låtene opererer mest i det anglo-amerikanske poprock-landskapet et sted på 60-70-tallet med litt hippiefaktor og visefolk med slentrende gitarer og melodiøs trallelyd. Avslutningsballaden må være en kalkulert sviske for veloppdratte, dansende retro-tenåringer med vannkjemmet sveis og hestehaler som stabber rundt på en diner mens jukeboxen surrer rundt for n-te gang, før de deler en milkshake. Bap-shu-ari-bap-shi-dua-du, du liksom.

Totalt sett byr «Natural Magick» på en salig blanding av psykedelisk britpop og en del indiske partier, som har vært Kula Shakers varemerke siden de slo gjennom. Dette er en veldig variert og melodiøs skive hvor Crispian Mills på gitar og vokal, bassist Alonza Bevan, trommeslager, Paul Winterhart og Jay Darlington på keyboard virkelig må ha hatt det stas under innspillingen. Med alle de østlige og vestlige impulsene som Kula Shaker her kaster om seg, er det bare å glede seg over at de bobler over av kreativitet. Men, og det er et aldri så lite men; for selv om dette egentlig er en perfekt partyplate som vil treffe alle på festen minst én, eller forhåpentligvis flere ganger, er dette også en form for musikk som durer fritt uten at den nødvendigvis fester seg helt. Kanskje trenger man ikke alltid en gjennomgående musikalsk rød tråd, så lenge musikken ikke blir så spredt at man nesten mister engasjementet. I øyeblikket er denne plata absolutt en festlig sak. På lengre sikt er den nok en hyllevarmer, som ved anledning selvsagt også vil varme ører når den dras fram under rette omstendigheter.