Imaginær filmmusikk

Engelske The Coral ble har holdt på i snart tretti år, og har med sin spenstige blanding av indierock, psykedelisk folk, neo-psykedelia og jangle pop klart å produsere tolv studioalbum. De to siste skivene kom samme dag i september, og kan betraktes som tvillinger, men likevel ikke. «Sea Of Mirrors» anses som det ellevte studioalbumet. Parallelt slapp bandet albumet kalt «Holy Joe’s Coral Island Medicine Show», som skal være en fortsettelse av historien om «Coral Island» fra 2021. Både «Sea Of Mirrors» og «Holy Joe’s Coral Island Medicine Show» skal visstnok ha materialisert seg etter at bandet skrev filmmanus inspirert av spaghettiwestern-filmer. Da de møtte utfordringer med å finne noen som ville produsere filmen(e), bestemte bandet seg for å omdanne manuset til musikk, som igjen resulterte i albumene. På en måte inngår begge disse skivene i en trilogi fordi «Coral Island» også inkluderes i dette lett forvirrende kunstprosjektet.

Det er gøy at The Coral utforsker forskjellige populærkulturelle uttrykksformer, men vi er vel ikke direkte lei oss for at det ble musikk denne gangen også. The Coral innså realitetene, og anså etter hvert «Sea Of Mirrors» heller som et slags musikalsk tema til sitt uforløste spaghettiwestern-filmmanus. Den legendariske komponisten Ennio Morricone nevnes som en av de virkelige inspirasjonene til albumet. Morricone var en av de mest innflytelsesrike og bestselgende filmkomponistene i verden. Med bidrag til over 400 filmer og serier i en periode på litt over 60 år, er det ikke rart The Coral så i hans retning. 80-tallets storfilmer «The Mission», The Untouchables» og «Cinema Paradiso» er slike de fleste nikker anerkjennende til. Når vi derimot snakker om spaghettiwestern-filmer, er det Sergio Leones trilogi fra perioden 1964-1966 med Clint Eastwood som støvete no-nonsense posterboy «Sea Of Mirrors» skal forsøke å leve opp til. For Ennio Morricone er mannen bak filmmusikken til «A Fistful Of Dollars», «For A Few Dollars More» og ikke minst «The Good, The Bad And The Ugly». Akkurat den stemningen klarer The Coral aldri å leve opp til selv om lydbildet på «Sea Of Mirrors» kan beskrives som countryrock sett gjennom en “Morricone-aktig linse”.

«The Sea Of Mirrors» inneholder mye bra musikk. «Cycles Of The Season» minner eksempelvis litt om noen andre merseysiders’ strålende låtsnekkeri; nemlig Head-brødrene i Shack. Låta om de fire årstidene har et oppstemt lydbilde som blander folkrock med små elektroniske elementer. «Faraway Worlds» er mer melankolsk, og først syntes jeg denne låta var litt daff, men den er egentlig bare fin og dagdrømmende med litt koring og ganske behagelige arrangementer. På «Wild Bird» rir frontfigur James Skelly og hans, for anledningen, liksom-filmmusikalske cowboyer et godt stykke inn på country-territorier man ikke ville tenkt nordvestengelske indierockere skulle bevege seg, og jaggu fortsetter de sågar turen videre til «North Wind». Her er det både innslag av hippie-hippeti-hopp som Willie Nelson og klopp-kloppeti-klopp som Johnny Cash (nei, ikke Jürgen). På tittelsporet kommer følelsen av Shack igjen snikende, eller Michael Head & The Red Elastic Band, for den saks skyld. «That’s Where She Belongs» er muligens en av de stiligste låtene på skiva med sin organiske lyd av strykere og harmonisk vokal. Dels fordi denne minner om landkrabbeutgaven av Shacks «Captains Table», og dels fordi denne låta samtidig synes å fange essensen av hele plata. På den sammensatte avslutningslåta «Oceans Apart» får vi alt fra symfoniske disco-strykere til europeisk sommerfilmlyd, som kan assosieres med 60-tallet, og den irske skuespilleren Cilian Murphy som den mørke fortellerstemmen på spoken word-partiene det siste minuttet av låta og ut. En anelse Richard Burton, der altså.

«Sea Of Mirrors» er altså et konseptalbum som behandler emner som nostalgi og drømmer. Kanskje mest drømmer om at dette aller helst skulle vært en film. Vil du forresten ha en skikkelig perle, skal du høre på låta «It Was Only Love» som er B-siden til albumets første singel «Wild Bird». Denne låta er ikke på selve albumet, men den oppsummerer sannsynligvis alle lydvariablene på albumet, «Sea Of Mirrors», på tre minutter likevel. Til tross for at indie-folk og alt-country kan sies å være basisen, er i prinsippet dette lydlandskapet relativt variert. Her finnes alt fra akustisk folk til elektronisk pop med innslag av blues, psykedelia og ambient. Med sin reise gjennom forskjellige musikalske territorier klarer The Coral, om man tar Morricone-referansen alvorlig, å lage et snilt soundtrack til en imaginær westernfilm. Kort fortalt er dette ganske bra folkrock, som i kombinasjon med indierock-signaturen, skaper stemningsfulle og fengende låter. «Sea Of Mirrors» viser at The Coral er et innovativt band som evner å skape interessante sluttprodukter til tross for at de i utgangspunktet hadde sett for seg noe annet.