Luke 18

London-bandet The Police ble dannet i 1977. Medlemmene var bassist og vokalist Gordon Sumner, best kjent som Sting, gitarist Andy Summers og trommeslager Stewart Copeland, og de skulle sette sitt preg på både indie- og hitlister utover 80-tallet. Trioen som ble hyllet for sitt særegne musikalske fusion-uttrykk av rock, pop, reggae og new wave, kom i 1979 ut med andreskiva «Reggatta de Blanc». Dette studioalbumet fortsatte den fine trenden fra debutalbumet «Outlandos d’Amour», utgitt året før. Hvis du tenker at «Reggatta de Blanc» har noe med seiling å gjøre, må du tro om igjen. Albumtittelen skal visstnok være noe så enkelt som et “fransk-ish” ordspill, og ble lett tolket som “hvit reggae” av naturlige årsaker; rytmene i kombinasjon med musikernes opphav. Som de fleste andre band handlet tekstene om politikk, kultur og kjærlighet, men det er først og fremst det musikalske landskapet albumet utforsker som er spennende. Stings karakteristiske stemme sammen med den, til tider, sløye reggae-atmosfæren, ble kjapt definert som The Police-lyden, og «Reggatta de Blanc» viste hvordan bandet mikset inn sin egen stil i de stadig økende new wave-strømningene.

Albumet åpner sterkt med førstesingelen «Message In A Bottle» med Stings stemme og bassgang som dominerende. Når Sting drar på, minner enkelte vendinger om hvordan selveste Robert Nesta Marley formidlet sine låter. Eksempelvis høres det godt når han synger: «only hope can keep me together». Akkurat der er det som om Bob har inntatt Sting i både vokal og budskap. Stemmen til Sting er svært markant, og det er også han som har skrevet det meste på skiva. Likevel har både Andy Summers og Stewart Copeland sine bidrag, og det er verdt å merke seg at trommeslageren er kreditert flere låtbidrag enn gitaristen på «Reggatta de Blanc». Men så var det dette med denne frontfiguren hvis klengenavn etter sigende ble en greie fordi en yngre Gordon Sumner hadde en tendens til å kle seg i gul og svart rugbydrakt når han opptrådte med Phoenix Jazzmen selv om resten var kledt i svart. Under en opptreden i Sunderland et sted i perioden 1973-74 skal noen ha bemerket at college-studenten Sumner liknet på en bie eller veps. Og vips ble hans angivelige energi, og det faktum at disse insektene både er stripete og har evnen til å stikke, nok til at Sting ble født som scenefigur.

Selve tittellåta er en merkelig fusion-sak som gir alle bandmedlemmene muligheten til å vise seg godt fram. Låta er dynamisk og ganske hurtiggående, og her gjenkjennes elementer fra The Police-katalogen, både framover og tilbake i tid. Særlig høres dette når Sting drar på med sine vokale lyder uten tekst. Om du husker «Every Little Thing She Does Is Magic» eller enkelte partier på albumet «Synchronicity», kjenner du igjen måten han jammer eller nærmest uler mellom hektiske og eklektiske instrumentalpartier. Interessant nok ble de tildelt en Grammy for «Best Rock Instrumental Performance» etter dette. Muligens sier det noe om bandets allsidighet, samt evnen til å vekke nysgjerrighet med sine alternative innfallsvinkler. I tillegg til denne interessante øvelsen, slapp The Police fire singler fra «Reggatta de Blanc». Den første av dem er allerede nevnt. Deretter kom den übercoole reggae-låta «Walking On The Moon» med USA-slupne «Bring On The Night», og «The Bed’s Too Big Without You» på slep. Sistnevnte, og også siste single, ble sluppet sommeren 1980. Alle singlene var skrevet av Sting alene, men det er de to første som står igjen som klassikere i rockens historie.

Med unntak av det siste av de elleve sporene på albumet «No Time This Time», ble skiva til i studio over et halvt års tid i 1979, men effektivt skal bandet ha klart å snekre sammen dette solide albumet på cirka fire uker. De brukte både tidligere ideer og laget nye sanger ved å kombinere elementer fra disse. «Reggatta de Blanc» er en finfin utgivelse i The Police-diskografien og står igjen som et album man bør ha hørt før…julaften, selv om det ikke nødvendigvis er nisser, juletrær og presanger man assosierer «Reggatta de Blanc» med. Dog, at dette ikoniske bandet leker med musikalske territorier og viser sin unike evne til å smelte sammen ulike stiler på en måte som fortsatt inspirerer musikkelskere over hele verden, er en gave i seg selv.

Bjørn