Van Halen – «1984»
(Warner Bros)
«Jump!» sa de, og det var det absolutt god grunn til. For knallsuksessen «1984» står seg såpass godt at albumet får plass i årets julekalender. Dette evangeliet begynner slik: gitarist Eddie Van Halen var en skolert pianist, så det måtte jo til slutt komme synth-riff fra bandet Van Halen også. Bruken av synth ble et betent tema innad i bandet, og var derfor en kilde til evige diskusjoner. Eddie hadde laget seg eget studio kalt 5150 (som også ble en albumtittel i 1986), og fattet interesse for synthesizere; både for det “å skru lyd” og for å spille på tangenter igjen. Bandets grunnleggende diskusjoner om lydbildet var én ting, men det hjalp ikke akkurat at vokalist David Lee Roth, med utstrakt ADHD, hadde sterke innsigelser. Hele denne cocktailen av uenigheter og personligheter gikk særlig Eddie på nervene.
Det hele endte med et midlertidig kompromiss, men uroen i rekkene skapte forsinkelser og krøll i studio. Van Halen brukte over to måneder på å spille inn «1984», mens deres foregående albumer hadde tatt maks to uker hver seg. Synth ble altså akseptert under tvil fordi Eddie Van Halen stort sett la til en gitarsolo. Låtene «Jump» og «I’ll Wait» er sterkt synthifiserte, men mangeårig produsent for bandet, Ted Templeton, mente at det var synthen til Eddie som gjorde at albumet solgte så bra. Med over ti millioner solgte eksemplarer var «1984», sammen med den selvtitulerte debutskiva, Van Halens mestselgende album.
Stridighetene innad i bandet ble etter hvert så ille at medgrunnlegger Eddie Van Halen, med sine nederlandske aner og tilhørende familienavn solid sementert i selve bandlogoen, på et tidspunkt skal ha kontaktet selveste Gene Simmons i Kiss og forespurt om han kunne bli gitaristen deres. Relasjonen strakk seg tilbake til 70-tallet da både Eddie og broren Alex Van Halen hjalp Kiss, og da fortrinnsvis Simmons, med «Christine Sixteen»-demoen til «Love Gun»-albumet. Anekdoten forteller at etter et faderlig møte ansikt til ansikt, formanet Gene Eddie om å komme seg gjennom dette maset, siden han nesten ble ansett som for dyktig for Kiss. Hvorvidt Kiss-fans mener det samme sammenliknet med Mark St. John, Vinnie Vincent, og især Ace Frehley, er en helt annen sak. Uansett var enden på synth-striden at David Lee Roth forlot bandet, men heldigvis ga Pasadena-kvartetten oss dette glimrende albumet før nettopp denne æraen var over.
«1984» leverte klassikere som «Jump» og «Panama» men det var på ingen måte albumfyll og dårlige låter ellers. «House Of Pain» inneholder for eksempel albumets frekkeste riffing, og er åpenbar på alle «Best Of Van Halen»-lister. «Hot For Teacher» begynner med et trommeriff fra Eddies bror, Alex, og som høres ut som en V8-er med startproblemer, akkompagnert av et eggende gitarriff. Denne ble forresten også en hit på MTV. «Drop Dead Legs» og «Girl Gone Bad» er låtene som ligner mest på tidligere kreasjoner, og denne fungerte som bindevev for forvirrede fans som nå altså måtte tåle synth-riff. Historien til Van Halen var ikke over med dette, men tiden med originalbesetningen, som også besto av bassist Michael Anthony, var et avsluttet kapittel. I desember 2023 spiller dette selvsagt ingen rolle, for nå kan vi bare nyte sluttproduktet «1984». Ikke gjør feilen bare å spille «Jump» og «Panama», for her er det mye mer snacks å fordøye. Velbekomme!
Mikkel