Luke 16

Chicago-bohemen Rickie Lee Jones sammenliknes ofte med Joni Mitchell, men der Joni assosieres mest med nedtonet visepop, lager Rickie små fortellinger basert på en blanding av pop, rock, folk, soul, blues og til dels jazz. Hennes interessante stil kommer til uttrykk både i musikk og framtoning. Tekstene speiler etter alt å dømme personligheten, og coveret på dette albumet viser en dose kunstnerisk frihet og selvstendighet der hun, iført vinrød beret, har fyrt opp en cigarillo med laid back selvsikkerhet. Samtidig kan bildet ses som en liten vinge til den stereotypiske framstillingen av en del kvinnelige artister på denne tiden. Det er muligens å dra det noe langt at skivas coverdesign alene understreker Jones’ uavhengige og utradisjonelle tilnærming til platebransjen, men mye tyder på at hun ikke akkurat føyde seg etter forventningene det kommersielle apparatet hadde til kvinnelig image. Det er uansett liten tvil om at både hun og musikken appellerte til mange.

Med dette selvtitulerte albumet startet Rickie Lee Jones en solid karriere. Hennes kule stemme har en distinkt popfølelse, og skiva kom høyt på Billboard-lista. Første spor er oppstemte «Chuck E’s in Love», og som single nådde den fjerdeplassen på ovennevnte Top 100-format. Apropos Chuck E; den fyren var en musikervenn av Tom Waits, som igjen hadde et forhold til Rickie Lee Jones noen år, så her veves ulike tråder sammen. «Chuck E’s In Love» er i ettertid blitt en av de mest kjente låtene til Rickie Lee Jones, og den refererer til Chuck E. Weiss, som da også var venn av Rickie. Sangen ble skrevet da hun besøkte Weiss i Los Angeles og observerte ham mens han var forelsket. Låta er leken, og vokalen og arrangementet fanger den lette atmosfæren av Chucks forelskelse og glede. Chuck selv skal ha blitt overrasket og smigret over å være inspirasjonen til en såpass kjent sang. Hadde noen laget en trivelig låt om deg, og dratt deg inn i musikkhistorien på denne måten hadde sannsynligvis også du tatt det med et smil. Særlig hvis det var venninna di som sto bak låta.

Albumet består av elleve låter, hvor eksempelvis «Easy Money» og «Danny’s All-Star Joint» like gjerne kunne vært Tom Waits-låter. Den første med piano, vispetrommer og stilig kontrabasskomp, og den andre med de samme instrumentene, men med hurtigere takt. Av en eller annen grunn sveiper følelsen av «Jailhouse Rock» inn i nøtta når saksofonene dukker opp mot midten av den siste av dem. Gøyalt grep, og sikkert helt bevisst. «On Saturday Afternoons In 1963» og «After Hours» skal visstnok ha spilt inn live året før utgivelsen, uten at det høres slik ut. Om man skal trekke noen paralleller, er det to canadiere man rent stemningsmessig fint kan skjele til. Den første er Sarah McLachlan og den andre er selvsagt Joni Michell. «Night Train» er nydelig liten sak som gir roots-basert easy-listening-følelse. Det skulle egentlig ikke gå an, men Rickie Lee Jones fikser dette elegant. «Company» er også en pen pianobasert ballade. Her er det et mer urbant drag. Dette er litt som når Billy Joel når han drar i gang «New York State Of Mind». En skikkelig godlåt sammen med nevnte single innledningsvis er «Young Blood». Joda, denne kan også minne om en Joni Mitchell på opptur, men lydbildet er fyldigere med lystige rytmer, lett bassgang, koring og blåsere.

Rickie Lee Jones bruker vidd for å utforske menneskets motiver, følelser og bevegelser. Hun viser sin egen identitet som en ganske så komfortabel outsider som bruker sitt multiinstrumentale jeg sammen med et kobbel av svært dyktige musikere. Her medvirker ingen ringere enn Michael McDonald fra Steely Dan, Jeff Porcaro fra Toto, Dr. John, Randy Newman, og jaggu slang Johnny Mandel, som lagde melodien til M*A*S*H-låta «Suicide Is Painless», også inn et bidrag. Dette debutalbumet omtales gjerne som et tidløst verk, men det er like fullt soleklart 70-tallet som slår inn. Uavhengig av hva framtiden da skulle by på, satte muligens denne skiva en ny standard for hva som kunne anses som kvalitetspop. Dog skulle det kommende 80-tallets stadig mer kommersialiserte musikkindustri synde massivt og kjøre på med kvantitet framfor det Rickie Lee Jones var eksponent for, nemlig kvalitet.

Bjørn