Lovende mellomsteg

Med sin alternative poprock er Slow Pulp nå ute med sitt andre album siden debuten «Moveys» fra 2020. Det første kom altså under pandemien, mens nylig utgitte «Yard» ble skrevet og innspilt i samme periode. Sånn sett virker kvartetten, opprinnelig fra Wisconsin, å være relativt produktive når de nå endelig har kommet i gang med studioinnspillingene sine. Det tok rundt fem år fra de etablerte seg som band til den første skiva var ute, men nå har de tydeligvis fått opp produksjonstakten. Med tanke på når «Yard»-låtene ble skrevet, er ett av temaene, forutsigbart nok, om isolasjon. Standardingredienser som følelser og andre personlige betraktninger forekommer selvsagt også.

For tiden holder bandet til i Chicago, og frontkvinnen Emily Massey leder rekka med bassist og medvokalist Alex Leeds, gitarist Henry Stohr og trommeslager Teddy Mathews på flankene. I tillegg til å være vokalist, spiller Massey også gitar. Dette er med andre ord et band som i stor grad lener seg på tradisjonelle rockeinstrumenter, og lydbildets forenklete kompleksitet kommer naturlig nok til uttrykk deretter. Innimellom dukker det likevel opp noen flere instrumenter enn kun lyden av gitar, trommer og bass, og det er jo lov i et studio. Der forrige skive hadde en del snillere låter og kun unntaksvis noe råskap i lydbildet, har «Yard» flere låter med et 90-tallsinspirert driv av lettere støy. Samtidig veksles det mellom nedtonete akustiske låter og fuzzy poprock. Noen ganger føles det sågar som om Juliana Hatfield klimprer litt i krokene, og andre ganger kunne det vært Veruca Salt eller Breeders. Hør på enstavelsestitlene «Doubt», «Slugs», «Worms» og førstesingelen «Cramps», så skjønner du hva jeg mener.

Albumets tittelspor er i hovedsak en pianolåt (hvem nå enn som spiller her), og er søt liten sang om søskenkjærlighet hvor Masseys forhold til lillesøsteren blir tema. I prinsippet unnskylder Massey seg for å ha vært i overkant ignorant og kjip i oppveksten, men formidler at hun er der for søsteren nå. «Carina Phone 1000» kan muligens være Slow Pulps «Wonderwall», med smågjenkjennelig gitarkomp, men selvsagt med en helt annen melodilinje og vokal. Emily Massey høres garantert ikke ut som Liam Gallagher, og det er hun sikkert glad for. Men låta i seg selv er fin nok selv om den antakelig ikke når de samme høydene som Oasis’ megahit gjorde på for snart tre tiår siden. I stor grad traver denne skiva i de samme indierock-sporene uten større avvik. Derfor er det litt overraskende at deres siste single «Broadview», som omhandler å famle rundt i forelskelseståka for første gang på lenge, er mer i den alternative folkrock-gata med munnspill, banjo og en anelse steelgitar (hvor kommer alle disse instrumentene fra?).

«Yard» er et fint nok album med trivelige øyeblikk som viser Slow Pulps hang til 90-tallets indiescene. Bandet er i stand til å lage hørbare melodier med ganske bra arrangementer, men tidvis blir det hele litt flatt. Siden de umiddelbare referansene, rent musikalsk, drar tilbake i tid der flere titalls band låt omtrent likt, er det heller ikke nødvendigvis så mye nytt å hente her. Like fullt bør man legge godvilja til og tenke at selv med voksesmerter, er Slow Pulp faktisk i ferd med å utvikle sin samtids signaturlyd på linje med Blondshell, The Beths og SnailMail. De må likevel noen hakk opp på kreativitetsskalaen for å stikke seg ordentlig fram. Kanskje finner de den perfekte oppskriften på sikt, for man skal huske at «Yard» er den litt vanskelige andreskiva. Det er etter denne utgivelsen det virkelig skal løsne. Til det skjer, må nok lytterne jobbe litt ekstra for å holde på oppmerksomheten, men jeg har tro på at det kommer seg. Joda, det vil komme seg. Trur eg.