OK solomann

Engelske Miles Kane følger opp fjorårets album «Change The Show» med nok et indiepop-album av 2010-karakter. Som for de fleste jeg kjenner, var Miles Kanes karriere, også for meg, relativt anonym før han fikk drahjelp av Arctic Monkeys’ Alex Turner gjennom samarbeidet i The Last Shadow Puppets (TLSP). Det første TLSP-albumet kom ut for 15 år siden, så det må innrømmes at det er en stund siden Kane hadde et slags artistgjennombrudd etter hans medlemskap i det forglemmelige bandet The Rascals. Som soloartist har Miles Kane hatt noen småhyggelige utgivelser på samvittigheten, og «One Man Band» rusler i samme landskap som tidligere. Her formidles lett poprock uten de altfor store overraskelsene, men det går helt fint. Man trenger ikke alltid de store krumspringene for å få en OK lytteopplevelse.

Miles Kanes vokal er mer enn fin nok, og om du sammenlikner lydbildet med Arctic Monkeys’ siste par skiver og The Last Shadow Puppets generelt, samt hans egen albumforgjenger spesielt, befinner Kane seg omtrent på tilsvarende grunn nå også. På et overordnet nivå er «One Man Band» et tilfredsstillende album å lytte til, for skiva består av flere fengende poprock-låter selv om de ikke er voldsomt nyskapende. Albumet starter greit nok med en typisk allsangvariant hvor «Troubled Son» er et gjennomgående mantra. Låta kunne vært enda mer allsangvennlig som eksempelvis Franz Ferdinands «Take Me Out», men der skottenes fengende snurr drar publikum med på hoppende taktskifter underveis, blir Kanes låt ganske så forutsigbar. Og det er nettopp dette som, med noen hederlige unntak, er albumets gjennomgangstone og utfordring. At tittellåta surrer rundt i The Strokes-land, spiller egentlig ingen rolle for totalen når den uansett bare blir en fattigmannsutgave av New York-gjengens låtsnekkeri.

På enkelte låter som «The Best Is Yet To Come», «Never Taking Me Alive» og «Heartbreaks (The New Sensation)», gjør Miles Kane enda noen forsøk på å rocke opp musikken, men den koden knekker han ikke helt. Da er han vesentlig bedre når han velger å legge inn pop-støtet. «The Wonder», «Ransom» og «Doubles» er veldig gode låter som kler Miles Kanes stil mye bedre enn rockeforsøkene. «Doubles» er forresten av en slik gladkarakter at det går an å sammenlikne akkurat den låta med hans strålende singel fra 2022, «Nothing’s Ever Gonna Be Good Enough». For det er når Kane opererer tett opptil lydbildet han og Alex Turner skaper som The Last Shadow Puppets, at man kjenner at mannen virkelig har noe å fare med. Det er bare synd han litt for ofte roter seg inn i et terreng som gjør at følelsen av bare å ha noe å spille i bakgrunnen er tilstrekkelig. En liten fun fact er for øvrig at låta «Baggio» er en hyllest til en viss italiensk fotballspiller som herjet på 90-tallet. Enkelte kilder sier noe om Miles Kanes oppvåkning under fotball-VM i USA i 1994, og at spilleren Baggio ble nøkkelen til Kanes besettelse for italiensk fotball. Nå var både Dino og Roberto Baggio talentfulle representanter for det italienske landslaget på den tiden, men med noen referanser til en spesifikk frisyre gjør det rimelig enkelt å tolke at det er Robert Baggio som var stjerna i unge Miles Kanes øyne. En voksen Kane har forresten begitt seg ut på tur for å møte barndomshelten (som om ikke en hyllest på plate var nok). Sjekk gjerne ut filmtraileren «Searching For Baggio». Melodien til «Baggio» er i seg selv som en mellomgod 70-tallsradiopoplåt med en ørliten dæsj av Don McLeans «Vincent» med en dose klissete Syden-vibber. De to siste låtene, «Heal» og «Scared Of Love» glir passelig inn i den samlete potten av kjekk og grei indiepop; litt på samme måte som The Kooks gjorde på sine første album.

Siden «One Man Band» er et soloprosjekt, passer tittelen bra på Miles Kanes siste utgivelse. De 11 låtene er melodiøse, og totalt sett er det ingenting i veien for å spille denne skiva fra A til Å med en fornøyd trall innimellom. Låtene Kane klarer seg best på er allerede nevnt, og man skal ikke kimse av retropåvirkninger som northern soul og 90-talls britpop. Kane har potensialet til å lage et ordentlig kanonalbum, men da bør han ta seg litt bedre tid, samt unngå å prøve så hardt på å virke rocka. Miles Kane har pop-vokalen godt inne, og han er en habil låtskriver som leker fint med både easy listening og indie-, art- og kammerpop, men vi venter fortsatt på den virkelige forløsningen. Så lenge den uteblir, vil musikken hans forsvinne i den store mengden av andre flinke folk som er komfortable med å produsere mye av det samme. Vi følger gjerne med Miles Kane på nye eventyr, men skal interessen opprettholdes, bør disse være skikkelige spennende.