Trenger termokopp

Vincent Damon Furnier, bedre kjent som Alice Cooper, har holdt på siden 1960-tallet, og han fant stor glede i shock rock-sjangeren som oppstod med britiske artister som The Who og Arthur Brown. Teatralske og utagerende sceneshow i kombinasjon med rock var oppskriften. Alice Cooper likte begge deler, og han har siden den gang dyrket dette som sitt varemerke. Du har garantert hørt låter som «School’s Out», «Poison» og «Feed My Frankenstein», og antagelig har du sett shock rock-videoene også. Landskapet har tydeligvis endret seg, for nå har Alice satt seg bak rattet. Er kaffeavtale og signalhorn erstatning nok for sjokkmetall?

Shock rock krever sitt av artisten for at det skal fremstå troverdig, og i en alder av 75 virker det uoverkommelig i utgangspunktet. Like fullt synger Alice Cooper både teatralsk og rimelig overbevisende «…and the legend lives on» på åpningslåta «I’m Alice». Ikke unaturlig inviteres det til forestillingen som følger med låta «Welcome To The Show». Selv om ideen er grei nok, er dette en veldig enkel låt proppfull av musikalske floskler; noe som igjen gir grunn til bekymring for hva som kommer videre. «All Over The World» er hakket bedre, men her pøses det på med uekte blåserrekker fra synthen og ihjelspilte gitarriff som passer bedre inn i en nordamerikansk fotball- eller hockeyhymne enn fra Alice Cooper. Sett canadisk tømmerhoggerskjorte på denne aldrende Detroit-villbassen, og det formelig renner lønnesirup ut av høyttalerne.

«The Dead Don’t Dance» får Cooper-showet tilbake på et bedre spor. Borte er synth og fjas. Dette er rett og slett en grei gitarlåt, tross sin enkle fremtoning. «Go Away» handler om en dame som ikke lar mannen være i fred, men budskap og tekst er ferdigformidlet etter første vers og refreng. Sånn bortsett fra en koselig gitarsolo midtveis, er dette ganske tynn suppe. Vi kan ta med låta «Big Boots» i samme slengen, som også fremstår som et autopilotprosjekt. «White Line Frankenstein» (enda mer Frankenstein der, altså) åpner stødig med Tom Morello fra blant annet Rage Against The Machine og Audioslave på gitar, og det pøses på med typiske Cooper-vendinger. Teksten handler om livet på veien, noe låtene «Road Rats Forever», «Rules Of The Road» og «100 More Miles» selvsagt også tar for seg. Alice Cooper er åpenbart preget av utallige døgn i turnébuss. Og apropos turnébuss, så avsluttes albumet med en coverlåt av The Who sin psykedeliske klassiker «Magic Bus» fra 1968. Kunne man satt inn emojier i en albumanmeldelse, hadde dette vært stedet #smilefjes. Et annet høydepunkt er folkrock-balladen «Baby Please Don’t Go». Musikalsk sett kunne Tom Petty gjerne ha skrevet denne, og kanskje er det en skjult hyllest den veien? Ikke vet jeg, men dette er godt håndverk.

Alderen til gamle Alice Cooper merkes, og det er på mange måter bandet hans som skinner mest på «Road». Som mange vet, er Alice Cooper kjent for å bruke dyktige kvinnelige gitarister. Glimrende Orianthi var fast gitarist i perioden 2011-2014, men hun gikk all in for egen solokarriere etter det. Så kom Nita Strauss inn, og hun har levert engasjerende gitararbeid siden da. Likevel klarer verken hennes innsats, eller de øvrige gitaristene Ryan Roxie og Tommy Henriksen å redde bussen fra alle humpene i veibanen, for noen av låtene er så banalt enkle at de burde vært utelatt fra Bob Ezrins produksjonsfingre, eller ikke vært skrevet i det hele tatt. Oppsummert er det en umulig oppgave fullstendig å slakte en plate fra en legendarisk institusjon som Alice Cooper, men man trenger heller ikke å like den så veldig godt. Med alderspoeng og en ekstra takk for å holde shock rock-sjangeren sånn passelig i live, skrus volumet denne gang til litt over middels nivå.