Snurrig solodebut

Helt siden Goldfrapp-duoens sagnomsuste debutalbum «Felt Mountain» kom ut i 2000, har engelske Alison Goldfrapp vært en av den alternative scenens mytiske skikkelser. Hun er den mystiske stemmen i det musikalske samarbeidet med makkeren Will Gregory, og deres samlete lyd av synthesizere har gitt ulike kunstneriske uttrykk. Her har det vært produsert synth-variabler som house, ambient, trip-hop, synthpop, og electronica, med og uten folk-inspirasjon. På solodebuten «The Love Invention» styrer Alison Goldfrapp skuta selv, men hun er ikke helt alene. Et lite kobbel av produsenter og medlåtskrivere er selvsagt på plass når hun velger å ta med seg fornavnet sitt på en synthdisco-basert spinningrunde. Det er flere habile bidragsytere her, men de viktigste er nok Richard X og James Greenwood som hjalp til på Goldfrapps Grammy-nominerte synthpop-album «Head First» fra 2010.

Synth/disco-lyden på «The Love Invention» er derfor ikke noe helt nytt for Alison Goldfrapp. Både det siste albumet til Goldfrapp-duoen kalt «Silver Eye» fra 2018, hvor Depeche Mode-ikonet Dave Gahan er med på singelen «Ocean», og ikke minst ovennevnte skive «Head First», er solid synth- og electro-pop. «The Love Invention» følger i så måte de utpregete synth-sporene med elementer av 80-tallsrevival og datidsriktig framdrift. Låter som «Never Stop» og «Hotel (Suite 23)» er pastellsynth så det holder og skiva, for øvrig, svinger seg gjennom 80- og 90- og innpå 2000-tallet. Når «Love Invention» og «Digging Deeper Now» inntar høyttalerne, er det rett på dansegulvet med clubbing anno 1998, eller noe i den duren. «In Electric Blue» og «The Beat Divine» er synth-poplåter av den mer svevende sorten der Alison Goldfrapps myke stemme får utløp i et noe fredeligere landskap. Om enn ikke like eterisk som Goldfrapp på sitt fjerneste, så er det i hvert fall noen kortere pauser fra mer hurtiggående saker. Pusten i bakken varer ikke lenge, for «Fever (This Is The Real Thing)» gjenoppliver dansegulvet med 2000-tallsdisco à la Sophie Ellis-Bextors «Groovejet (If This Ain’t Love)». Mot slutten viser «So Hard So Hot» seg som en ganske stilig house-basert sak.

Albumets 11 låter er gjennomgående syntha med avstikkere i forskjellige retninger, men dog relaterte nyanser underveis. På dette albumet er det også seks bonusspor. Fem av dem er remikser av de 11, mens låta «Impossible» står på egne bonusbein. For kuriositetens skyld kan det tillegges at dette er Röyksopp-låta. Jupp, det er det kreative radarparet Svein Berge og Torbjørn Brundtland som hjelper denne kule og litt underlige dama med musikken hennes. «Impossible» har den nødvendige driven, og Goldfrapps nesten hviskende stemme legger seg finfint mellom groove-bølgene. Samtidig hviler hun seg på subtil «Relax»-aktig synth i mellompartiene uten at Frankie Goes To Hollywood ville gjort annet enn å nikke lett anerkjennende.

Selv om hun er en hel Goldfrapp, er Alison Goldfrapp, i musikkens verden, altså kjent som halvparten av Goldfrapp. At denne lille navneendringen, som kun innebærer å synliggjøre eget navn ytterligere, skal gi en frisk start på solokarrieren er sikkert ingen dum strategi, men i prinsippet skiller ikke «The Love Invention» seg nevneverdig fra duoens tidligere synthpop-eskapader. Joda, man kan muligens trekke noen oppfinnsomme linjer til samtidens Django Django og U.S. Girls, men i det store og hele, snurrer Alison Goldfrapp trygt rundt på dansegulvet uten at det tar helt av. Det går også litt tid før man klarer å skille låtene ordentlig fra hverandre, og selv om koden knekkes etter noen runder i discolyset, mangler X-faktoren. Som passe fargerik bakgrunnslyd på et utested funker dette fint, og en og annen låt vil nok folk svinge seg etter også. Og det er jo antakelig intensjonen, men eventyrlig innovativt er dette dessverre ikke.