IST IST – «Protagonists»
(Kind Violence Records, 2023)
Manchester har levert Joy Division, Buzzcocks, The Smiths og The Stone Roses, og IST IST føyer seg inn i rekken av spennende band fra den kanten. Nå er det bare for resten av verden å få opp øynene, eller aller helst ørene.
Manchester-kvartetten som vurderte sitt opprinnelige bandnavn til å bli forbundet med industriell musikk, og derfor døpte seg om til IST IST istedenfor DAS IST, kom med sitt første album «Architecture» snikende inn på post-punk-scenen rett etter lockdown i 2020. Det var nok likevel oppfølgerskiva «The Art Of Lying» året etter som kan sies å ha satt dem noe tydeligere på kartet. Etter at de globale restriksjonene opphørte jobbet IST IST med neste prosjekt, og denne våren kom de ut med skiva «Protagonists». Med utgivelser av både konsertskiver og tre studioalbum på fire år, markerer IST IST seg, ikke bare som en av Manchesters kulere kuriositeter; de framstår egentlig som en av Storbritannias mest spennende og produktive aktører innen sjangeren.
På «Protagonists» er det fortsatt stor grad av Joy Division-assosiasjoner i lydbildet, men til forskjell fra forrige album, er dette blitt enda fyldigere. Noen liker sannsynligvis den mer nedstrippete lyden fra tidligere utgivelser best, men jeg synes denne aktuelle skiva kler kjøttet som legges på de tynne post-punk-beina. Adam Houghtons vokal er påfallende lik Ian Curtis sin, og når Andy Keating jobber utrettelig på bass og trommingen til Joel Kay er på plass, dannes det altså et Joy Division-aktig fundament i musikken. Siste tilkomne medlem i bandet, Mat Peters, er ansvarlig for tangentene på keyboards og synthesizere i tillegg til gitar, og dette gir IST IST en form for modernisert Interpol-preg.
IST IST kjører på med sin post-punklyd over førti år etter at det som kan anses som bandets hovedinspirasjonskilde gled over i New Order-epoken. At Ian Curtis dessverre ikke hadde det så godt inni seg, er rockehistorien smertelig innforstått med, men hvor enn nedbrutt frontmann Adam Houghton i IST IST kan høres ut, er det gudskjelov musikken og ikke den indre dynamikken man kan trekke paralleller til. Houghton, som skriver tekstene, synes å ha en vesentlig mer personlig stabil hverdag enn det «Protagonists» handler om. Her er låter om anstrengte forhold, så dette handler muligens mer om fascinasjonen av hvordan båndet mellom to hovedpersoner påvirker tosomheten og omverden. Ikke alle betraktinger om forhold trenger nødvendigvis å handle om kjærlighet, men det er neimen ikke langt unna.
Singelen «Stamp You Out» kickstarter albumet i beste Joy Division-stil med framtredende bass og dunkende trommer, der den lett aggressive teksten er som en kampsang rettet mot en ikke-navngitt politikers nedlatenhet. «Something Has To Give», «All Downhill» og «Fool’s Paradise» går mer over i Interpol-modus, mens «Nothing More Nothing Less» med et 80-tallsteppe av synthesizere framkaller både The Stranglers og Psychedelic Furs-vibber. Spesielt er «Pretty In Pink» rimelig nærliggende å dra fram når «Mary In The Black And White Room» snurrer; både tematisk og melodisk. Avslutningen «Trapdoors» kunne vært en grei uptempo-liknende oppfølger til The Cures «Lullaby», men det virkelige gullet på skiva er de to låtene «Emily» og «The Protagonist». Det første av disse sporene er som en herlig hybrid av Interpol og The Chameleons, og det andre er en skikkelig innertier med de mest overraskende synth-tonene innvevd i lydteppet. For hvem ville tenkt at Saint Etiennes «Like A Motorway» skulle sveve som deilige bomullskyer på fra midten av låta og ut? Ikke jeg, men takk for den.
«Protagonists» er et godt album med ti jevnt over solide låter som er spilt inn på en gård nordvest for Manchester, kalt Milkshed Studios. Til tross for musikksjangeren, er produksjonen overraskende lun. Det er ikke gitt at alternative band klarer å få fram en slik klang, men så skal vel post-punk pr. definisjon ikke være så innmari temperert heller. Snarere tvert imot. Like fullt varmer denne skiva stadig bedre etter flere lytterunder. Eksisterende fans vil nok glede seg over denne utgivelsen, og forhåpentligvis vil IST IST tiltrekke seg enda flere. For dem som sverger til den mer sterile lyden fra gjennombruddskiva, kan «Protagonists» sikkert utfordre tankesettet noe. Selv mener jeg at dagens IST IST-produksjon er en lydmessig videreutvikling av debutalbumet. Og jeg liker dette veldig godt selv om man selvsagt ikke skal undervurdere den interessante lyden av «Fat Cats Drown In Milk». Milkshed-produksjon eller ei.
