Tennis – «Pollen»
(Mutually Detrimental)
Opplever du at ballvekslingen varer lengre enn ønsket, er det etter alt å dømme fordi det allerede trygge grunnspillet nesten blir litt kjedelig.
«Anyone for tennis» spurte muligens den ene av filosofistudentene den andre i 2008. Sannsynligvis uten at Cream tok notis av dette, trengte nok studentene bare litt betenkningstid, for sammen tok de en åtte måneders lang seiltur istedenfor. Etter den turen skjedde det noe. Ekteparet Alaina Moore og Patrick Riley utgjør i hvert fall nå den amerikanske indiepop-duoen Tennis. Og de har spilt aktivt sammen siden 2010.
«Pollen» er det Denver-baserte bandets sjette utgivelse. Dette er en slags hybrid av av The Carpenters og Caroline Rose, og om man er virkelig raus; også en anelse Japanese Breakfast. Med dette albumet fortsetter Tennis i prinsippet der forgjengeren «Swimmer» ble avsluttet. Alaina Moores stemme geleider oss gjennom et landskap hvor melodiøse låter av 60-talls cocktailformat i hovedsak blandes med mer leken 80-tallsfeeling. Dette er pop som ikke er like framtredende i dag som tiårene før millenniumskiftet. På en måte er musikken ganske drømmende, men likevel ikke svevende. Samtidig inneholder den mer «firkantete» og klassiske pop-elementer hvor synthen bidrar til et relativt fyldig lydbilde med noen småfunky forsøk i bakgrunnen.
Åpningssporet, «Forbidden Doors» er en av tre singler som alle er meislet ut for radiospilling. Denne låta er mer enn ørefengende, og 80-tallet slår kjapt inn. Noe av det samme kan sies om de øvrige singlene. «One Night With The Valet» fortsetter nesten i samme spor, og her er det sågar melodilinjer som trekker referanseantennene mot «Poor Boy» av Belle And Sebastian. På underlig vis virker det som Tennis er noe opphengt i «Poor Boy», for med litt godvilje eller god uvilje, synes «Poor Boy»-tonene å slå til nok en gang på «Pollen Song». Og det er kanskje dette som er utfordringen til Tennis. De samme settene spilles om og om igjen, og uten de helt store variasjonene. Det er liksom 60-tallet som smyger seg stabilt via det småsløve 70-tallet, og inn på det forutsigbare 80-tallet. Du vet hva du får. Omtrent som grunnlinjetennisen til Björn Borg for 40-50 år siden. Det er ikke mye John McEnroe-galskap å spore her. På «Let’s Make A Mistake Tonight» virker det like fullt som at 90-tallet sneket seg inn i produksjonen, og det er jo en trivelig variabel.
Tekstene er kanskje ikke høypoesi, men det må være lov å formidle betraktninger om opp- og nedturer i livet selv om man ikke vrir seg av medfølende eller selvopplevd smerte, eller kjenner på ellevill ekstase. Fra en lytters perspektiv får man altså aldri noen ordentlig aha-opplevelse. Det blir mer sånn; «Du verden, dette er da riktig så koselig». Alaina Moore er like fullt et nydelig vokaltalent, og stemmen hennes passer perfekt til denne typen popmusikk, og Tennis’ evne til å holde ballen gående over nettet skal man absolutt ikke kimse av. Det er uansett helt greit at denne skiva består av kun ti låter. Uten altfor mange serveess, smasher eller spektakulære volleys og backhands, blir «Pollen» etter en viss tid i overkant repeterende.
Totalt sett er «Pollen» en snill sak med enkeltlåter som fint kan fungere som søtningsmiddel på en lengre spilleliste hvor flere andre artister figurerer. Om man ikke nødvendigvis får høl i tenna av hele albumet umiddelbart, gjør det nok heller ingenting å ha tannbørsten parat, sånn for sikkerhets skyld.
