Ambivalent kosestøy

Dette fine bandet bestående av det kontinuitetsbærende paret Ira Kaplan og Georgia Hubley, samt James McNew, oppsto i Hoboken for snart førti år siden. Dog med en noe annen formasjon. På den tiden hadde det introverte noise pop-bandet flere medlemmer enn tre. Og McNew var, tja…ny i 1992. Raringene med 90-tallsklassikerne «Painful», «Electr-O-Pura» og «I Can Hear The Heart Beating As One», samt, en av mine personlige favoritter «I Am Not Afraid Of You And I Will Beat Your Ass» på samvittigheten, fortsetter ferden med sin særegne indie-identitet på sisteskiva «This Stupid World».

Noen vil muligens påstå at signaturlyden deres er fastgrodd, mens andre alltid finner noe gøy inni den ulne hybriden av jangly garage og shoegaze. Underlig for ganske mange, javel, men de har overlevd siden 1984, så de gjør åpenbart noe riktig. Det skal sies at ikke altfor mye er nybrott her i verden, men Yo La Tengo viser seg allikevel fra en høyst vital side. De aldrende og superlojale tilhengerne (evige studenter, som de også ofte kalles), vil nok uansett trives med denne skiva.

De ni låtene på «This Stupid World» er en god samling av kosestøy, hvor det kun er singlene «Fallout» og «Aselestine» som gir ytterst liberale mainstream-ører et snev av håp om å henge med litt til. Trommeslager Georgia Hubley nynner seg gjennom sistnevnte låt, slik hun gjør en gang iblant. Når jeg legger godvilja skikkelig til, får jeg ørsmå vibber av Anita Bryant-låta «My Little Corner Of The World» som Yo La Tengo covret i 1997. Om det er selve låta eller bare stemningen i den som skaper denne følelsen, er uvisst. Sannsynligvis litt av begge deler. Det er i hvert fall fortsatt søtt og snålt, men enda dorskere. «Until It Happens» er en liten duett hvor Hubley og Kaplan framfører i typisk YLT-stil med bittesmå elementer av latinske rytmer innvevd i lavmælt vreng som avsluttes med daff feedback. «Apology Letter» er bare godfjern.

På «This Stupid World» er det vel ingen av låtene som tar skikkelig fyr, men det gjør det sjelden med denne gjengen. Innimellom må man sågar feie ut litt aske av ildstedet. Men det er da jevnt over ganske god varme når man har brent et par kubber. Noen ganger gnistrer det uforutsigbart til, men mest av alt knitrer og spraker det akkurat sånn passe lunt i peisen. Eksempelvis er tittelsporet en relativt lang reise av susete lyd hvor duse elementer fra «Fallout» er inkorporert i låta (eller er det bare Ian Brown fra The Stone Roses som delvis snøfter seg gjennom «Waterfall» og «Don’t Stop» i lett kamuflasjedrakt?). Eklektisk er det, okke som.

Yo La Tengo lager kreativt sus, og katalogen deres er rimelig lang. Såpass lang at de, i tillegg til alt annet snurr de har vært involvert i, nesten har utgitt egne studioalbum annethvert år siden debutskiva «Ride The Tiger» kom i 1986. Unge Yo La Tengo var nok mer jangly og folky i lyden enn det som her presenteres, men musikken har likevel det samme gjenkjennelige særpreget. At tre personer kan lage et så omfattende lydteppe, er ikke så rart når frontmannen Ira Kaplan har skrudd gitaren sin i alle retninger samtidig som Georgia Hubley har trommet seg rundt omkring i fire tiår. Folka i sekstiårene er rutinerte støymakere, og «ungsauen» i femtiårene, James McNew, labber til med noen basslinjer når det passer seg.

Når «Miles Away» avslutter dette albumet, oppsummerer det egentlig bandets ambivalens. For mange har Yo La Tengo vært langt utenfor rekkevidde, og mange vil fremdeles la dem gå under radaren selv om låtskrivingen er bra og inneholder en rekke subtiliteter. Og det er vel slik det er med «This Stupid World» også: «so many signs/I must be blind/how few of them I see». Man må jobbe litt med stoffet, og da kommer spennende ting fram. Selv får jeg passelig med energi når «Brain Capers» slenger hjernen rundt med henvisninger til den sære comboen av Alice Cooper, Ray Davies og Rick Moranis. Da snakker vi scatterbrain. Og det kan jo være gøyalt. I doser. Og litt teit.